Det heter seg at frem og tilbake er like langt. Personlig er jeg ikke helt enig, Jeg synes  jaggu meg at det er dobbelt så langt når jeg setter meg inn i bilen bak rattet for å kjøre til Torino og tilbake til Lavagna. Og nå som jeg må kjøre motorveien A7 som alltid har vært min store skrekk klistrer jeg på med meg et smil mens svetten renner i de skarpe svingene med en pipende hund i baksetet akkurat som om hun skulle vært en stukket gris. Det er da det virker det enda lenger!

For noen uker siden dro jeg hjem, hjem til Lavagna som er i Liguria. Jeg vet at det er mange som lurer på hvor jeg egentlig bor. Nå har det seg slik at……

Jeg egentlig bor i Torino….eller egentlig bor jeg ikke akkurat i sentrum av Torino men retter sagt i  San Mauro Torinese  som ligger 6 km utenfor Torino sentrum. Et lite sted som er delt av elven Po og som blir “flettet sammen” av en gammel bro fra 1912.

Denne broen er et av mine favorittsteder for å se solnedgangen med Torino i horisonten og med fjellet Monviso som dominerer fjellkjeden i bakgrunnen.

Av og til kan jeg også få øye på spiret til “La Mole” som er selve symbolet for Torino, som egentlig ble bygget for å bli en synagoge men som i dag er et film museeum.

Langs den ene siden av elven er det en sykkelsti som går helt inn til Torino sentrum uten at du behøver å sykle på trafikkerte veier. Det er en koselig sykkelsti som går langs elven gjennom parker, forbi et ridesenter og gjennom enger hvor kuene og sauene blir sendt ut på beite om sommeren for å spare på gressklipperen og sparebøssen til komunen.

Noen ganger glemmer jeg helt at det bare er et steinkast fra sentrum når jeg sykler denne veien. Hvis du har lyst til å se mere på disse stedene kan du ta en titt på da Per Vie var her på besøk. Da disket jeg opp en italiensk søndagslunsj i bobilen hans, som vi senere nøt ute i det grønne mens jeg forklarte hvordan han skulle lage gresskarsuppe. Gresskarsuppe er nemmelig en av mine enkleste rettene som pleier å bli en suksess selv for de som ikke har peiling på matlaging noe som Per forsikret meg at han ikke hadde. Selvsagt trodde jeg at han overdrev litt mens jeg forklarte og ramset opp hva han måtte kjøpe for å lage denne suppen.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da han sendte meg filmsnutten han hadde tatt opp mens han kokkelerte dagen etter. Jeg hadde jo aldri drømt at jeg måtte forklare at han måtte ta av skallet på løken og gresskaret før han la det opp i gryta! Og dette var bare starten….du kan jo selv tenke deg hvordan den suppen så ut!  Jeg hikstet av latter der han glad og fornøyd viste frem foran kamaraet som filmet det hele, en bolle med noe som i hvertfall ikke lignet på det som jeg mener er en kremet gresskarsuppe. Egentlig skulle han legge ut denne filmsnutten på nettet men vi kom fram til at det kanskje ikke var den aller beste reklamen for meg og for matkursene mine!

Nå var det jo ikke hverken Per eller suppen hans jeg skulle fortelle deg om, og hvorfor jeg egentlig havnet i denne suppa …ja, det husker jeg ikke. Ååå…joooo..nå husker jeg det “! Jeg skulle fortelle deg hvor jeg egentlig bor. Hva var det jeg sa til deg ? At jeg bodde i San Mauro ? Det er ikke sant, for egentlig bor jeg jo i Lavagna!  Lavagna ligger i Liguria, 30 km syd for Genova, på den italienske rivieraen. Så nå ble du like klok tenker jeg!  Kanskje best at jeg forklarer meg litt nærmere? Det er i Lavagna vi har leiligheten vår og det er der vi drev restauranten og musikkfestivalen vår i 15 år. Der inne på kjøkkenet vokste jeg opp som kokk. En typisk italiensk sjømatrestaurant, de fleste rettene var tradisjonelle lokale retter med noen innslag fra andre italienske regioner. Det eneste norske som kom ut fra kjøkkenet mitt var pepperbiffen. En skikkelig tjukk indrefilet fra den lokale slakteren, som jeg serverte med fløtesaus og kokte poteter…..pepperbiffen altså! Ikke den lokale slakteren!

Ja, også kakene mine da! Og selvsagt de sju slagene til Jul. Selv om det ikke var de klassiske norske syv slagene så var det iallefall syv forskjellige typer. Men ….herligheten det har jo ikke noe med saken å gjøre dette heller!

Vi solgte restauranten vår for 9 år siden. Akkurat da ble Maurizio tilbudt en stilling i Torino….Hmmmm…..Torino? Ja hvorfor ikke tenkte vi. Maurizio var nok litt mere tankefull enn det jeg var. Jeg er sånn som kaster seg ut i det og ser positivt på det meste, ja alt for positivt til tider. Mens Maurizio er av den typen som har begge bena godt plantet på jorden og tenker seg nøye om før han tar en beslutning, kanskje litt for nøye til tider! Jeg trengte nok akkurat en stødig person som han og han trengte vel også en impulsiv person som meg, selv om det til tider kanskje kan bli litt for mye av det gode både for han og meg!

Thomas var 19 år gammel og hadde startet jusstudiene på universitet i Genova. Mens Maurizio fortsatte å tenke og tenke, veide frem og imot, begynte jeg å lese litt mere om Torino. Jeg hadde allerde vært der sammen med en venninne av meg for 35 år siden men det jeg husket var en trist grå by. Vi hadde vært der et par dager på vinterstid, været hadde vært grått, det var iiiiskaldt og med duskregn. Et lite hyggelig førsteinntrykk for å oppleve Torino, som også var en typist industriby på den tiden med alle Fiat fabrikkene. Det fantest ikke gågater på den tiden, det var biler over alt, i alle gatene og på alle plassene. Til og med den vakre plassen som heter “San Carlo” og som torinesene kaller for ” il salotto di Torino ” som betyr “Torinos finstue” var stappa full av parkerte biler og som stjal elegansen fra den elegante stuen og andre plasser med de flotte statuene som var mørkegrå av all eksosen.

Vel…etter mange søvnløse netter og etter å ha snakket med Thomas tok vi den endelige beslutningen. Maurizio takket ja til jobben og vi flyttet til Torino.

Thomas ville ikke være med på lasset og smilte stort da vi begynte å pakke. Nå skulle han endelig få bo alene, noe som er helt vanlig for dere der oppe i nord men ikke her i Italia. Det koster å gå på universitet, det finnes ikke studielån og ikke er det lett å finne en jobb heller med den høye arbeidsledighet som det er i Italia. Leien på leilighetene er også skyhøye….iallefall med italiensk inntekt. Det er derfor mange av de unge bor hjemme, ikke fordi de ikke vil flytte for seg selv eller fordi “hønemor” ikke vil slippe de løse men fordi at de rett og slett ikke har råd.

Så da kan du jo selv tenke deg hvilken mulighet Thomas fikk ved å at det endelig var foreldrene som forlot redet og ikke omvendt. Nå kunne han endelig bo for seg selv uten en sur mor som bare maste og som ikke skjønte bæret. Det er visst sånn, at når man har rundet et halvt hundre år så skjønner man ingenting og alt som du sier er galt, det er iallefall det mange unge som nærmer seg tyve år tror!  Det var egentlig meningen at vi skulle være i Torino toppen to år og det var jo ikke for alltid…tenkte vi. Nå har vi bodd her i 9 år og trives som plommen i egget selv om jeg synes at det er deilig å komme hjem til Lavagna på denne årstiden.

I mellomtiden er Thomas blitt voksen selv om han fremdeles bor hjemme… i Lavagna. Vi reiser ned ganske ofte i helgene siden det er der hjemmet vårt er og siden mine gamle svigerforeldre ( som også bor i Lavagna ) er i en litt spesiell og vannskelig situasjon.

Av og til blir jeg der en stund, akkurat som denne gangen. Men det var på grunn av Thomas og “Blindpasasjeren” som du kan lese mere om senere….hvis du har tid og lyst!

❤

.