Følg meg!

Liguria og rissalat

Ta deg en tur til de vakre frodige fjellene som ligger et steinkast fra kysten i Liguria når det blir for hett

Liguria og rissalat

Når det er sol og sommer pleier jeg å lage ekstra mye av min egen insalata di riso, rissalat, akkurat som så mange andre italienere. Da har jeg middagen allerde klar og kan reise på utflukt som jeg gjorde her forleden. Denne rissalaten er også perfekt til piknik i det blå  eller i matboksen din til lunsjpausen.

Jeg elsker å dra innover i landet når det er sol og sommer. Da jeg var «ung og dum» lå jeg flat som en firfisle på stranden i trengselen blant svettende kropper mens jeg ble godt stekt…på hver side. Mens nå som jeg er blitt «gammel og klok» holder jeg meg langt unna disse overfylte strendene om dagen. Jeg pleier heller å ta meg en dukkert tidlig om morgen før de fleste har fått opp øynene….da er havet renere og jeg kan velge å vrake om hvor jeg skal legge håndkle mitt på den folketomme stranden.

Sammtidig slipper jeg unna skrik og skrål fra de italienske barna som tripper svette og utålmodige i skyggen fra parasollene, de nistirrer på klokken mens de spør og maser hvert 5 minutt «Kan vi bade NÅÅåååå!» Du vet kanskje at italienere «gjerne» venter tre timer etter at de har spist for å ta seg en dukkert? Da er de helt sikker på at mate har synket og at ikke tarmen skal slå seg vrang og bli blokkert når de kaster seg ut i bølgene.

Hvis det er noen utlendinger i nærheten som dupper i havet hviner de italienske ungene » Jammen, se på de da…de har jo akkurat spist!» Foreldrene og bestemødrene rister oppgitte på hode mens de mumler at disse utlendingene ikke eier folkevett og at de sikkert ikke er så glad i ungene sine som italienere er! Akkurat det siste er jeg ikke enig i, men at man kanskje burde vente litt med å kaste seg ut til sjøs etter at man har spist, ja akkurat der er jeg enig med italienere. Det skjer faktisk dødsulykker hvert eneste år ved kysten, noen ganger fordi det ikke blir respekter det røde flagget som varsler om at det er forbudt å bade men også noen ganger illebefinnende ved at  «fordøyelsen» slår seg vrang. ( jeg har alltid lurt på om man bruker ordet «fordøyelse» på norsk når man snakker om å la maten synke? For å forklare deg om hva det dreier seg om er det akkurat som med spedbarn, de må jo rape etter at de har spist. Kaller man det å fordøye maten…eller betyr det noe helt annet? Kanskje vi bare skal drite i hva det heter…bokstavelig talt? ) Men hele tre timer uten hverken å kunne dyppe stortåa si i vannet….ja, det er vel litt for mye av det gode? Som sagt så er det vel snakk om den gyldne middelvei også i dette tilfellet?

Som du nå kanskje har skjønt så er ikke jeg akkurat fan av firfirslelivet….lenger. Da jeg var ung…i forige århundre var det på mote å være brun, mørke brun. Det var topp å komme brun på skolen etter påskeferien med lyseblå høyhalset genser ( som gjorde at man virket enda brunere enn det man egentlig var!) Problemet mitt var at jeg ikke ble ordentlig brun….jeg ble heller knallrød med soleksem og solbrent. Derfor kan du jo tenke deg selv hvordan jeg så ut etter at jeg ble godt stekt under Italias sol. Jeg trengte ikke refleks om kvelden siden jeg omtrent var selvlysende, det var flere som stoppet opp når de fikk øye på meg, de forvekslet meg visst med den røde mannen på trafikklyset! Min norske hud var og er ikke egnet for den italienske solen og den lyseblå høyhalset genseren er jo ikke på mote lenger så nå har jeg byttet ut den med lette sommerkjoler mens jeg koser meg i skyggen.

Men det var jo ikke dette jeg skulle fortelle deg om, jeg skulle fortelle deg om da Stelle og jeg omtrent flyktet innover i landet for å kjøle oss ned og for å puste. Gradestokken på terassen min har nådd sine rekorder med hetebølgen som farer over Italia. Det tar ikke lange tiden å kjøre fra kysten oppover i de frodige grønne fjellene som ruver i bakgrunnen. Jeg elsker disse små byene som klistrer seg fast i åskanten, akkurat som denne byen hvor det bare kan kjøre en bil av gangen gjennom byporten.

Ta deg god tid og stopp ved en av de små kolonialbutikkene som ligger langs veien. I mange av disse butikkene er det nesten som om tiden har stått stille både når det gjelder innredningen og eierene, her finner du omtrent alt det man trenger, mat, brød, frukt, grønnsaker, vaskemidler, aviser, godterier pluss litt til og selvfølgelig sigaretter. Sammtidig kommer man alltid i snakk med noen, de faste kundene som gjerne står der å henger for å få med seg litt sladder om hvem, hva og hvor er ekstra fornøyde når det kommer noen «rare» turister innom. Det kan være at skravla går lystig helt til du kommer over terskelen, plutselig blir alle stille mens de ser intenst på eieren bak disken. De er jo høflige som folk flest og derfor later de som om de ikke glor på deg, det venter de med til du nærmer deg disken mens du prøver å forklare hva du skal kjøpe eller hvilken informasjon du trenger. Ja, for disse små landhandlerene kan også fungerer som de beste turistkontorene, siden de vet alt om alle pluss litt til. De pleier å bli ekstra fornøyde hvis det kommer innom noen som egentlig ikke hører til der, da blir det gjerne noen ekstra slanter i kassa pluss at de får noe nytt å snakke om når du har gått.

Disse veiene fører over fjellpasset til Piacenza, til Parma og til andre byer som ligger innover i landet. Det finnes ikke noe flottere enn å kjøre de opprinnelige veiene til disse byene isteden for  å rase av gårde på motorveien. Har du motorsykkel tror jeg at du vil elske å kjenne vinden, duftene og fargene i naturen som omringer deg på de smale svingete veiene. Det kan være at du omtrent kjenner at du er en del av naturen mens luften blir friskere etterhvert som du kjører oppover i åsene mot fjellene. Har du ikke motorsykkel så går det like greit med bil, men for all del rull ned alle vinduene. Akkurat som Stella og jeg gjorde siden jeg hadde et problem med den automatiske kalesjen som hadde sviktet på den gamle bilen min.

Stella lå pent i baksetet, det virket som om at hun visste at nå skulle hun endelig få slippe unna den værste varmen….for en stund. Jeg hadde ikke sett på værmeldingen men det gjorde ingenting, det var bare deilig med skygge fra de mørke skyene som begynte å legge seg rundt fjelltoppene. Skulle det begynne å regne så slapp jeg jo bare å dusje og Stella ville forvandle seg til et kosedyr med silkemyyyyk pels!

Mange av fjellene i Liguria er av grafitt, før i tiden var det  grafittgruver men mange av de har blitt stengt i årenes løp. Byen hvor jeg bor heter Lavagna og hvis du oversetter lavagna på norsk så betyr det tavle. Og som du sikkert vet så var jo de gamle tavlene laget av grafitt ….kanskje de fremdeles er av grafitt som dette fjellet?

Vi stoppet på toppen av et fjellpass for en luftetur, for å nyte utsikten og for å kjenne den herlige rene luften som fikk meg til å puste. Du kan se nedover i dalen hvor disig og klamt det er nede ved kysten. På klare dager kan du nemmelig se havet når du står her. Mens på vinterstid kan du bli blokkert av sne hvis du kjører videre oppover i fjellene. Vi er nemmelig på 800 m.ovh.

Det er rart med det hvordan magen begynner å romle når det er friskere i luften. Hverken jeg eller Stella er de som sier nei takk for å prøvesmake nye steder. Men siden Stella ikke er så flink til å oppføre seg pent går jeg alltid først alene inn for å høre om det er lov å ha med seg hund og om det er et ledig bord i et hjørne sånn at vi ikke forstyrrer noen andre.

Dette er en av de tradisjonelle trattoriaene som du finner på veiene innover i lander, eller «veikroer» som jeg tror man ville kalt de på norsk. Her stoppet man for en matbit, eller for å ligge over hvis veien fremdeles var lang. Mange av disse stedene har vært drevet i generasjoner. Du vil kjenne igjen disse stedene ved at det alltid sitter noen mannfolk utenfor som har full kontroll om hvem som kjører fordi, hvor de forskjellige kommer fra og hvem som stopper for en matbit, et glass vin elleren kopp kaffe. Da håper de at de får vite litt ekstra om deg og ditt, akkurat som på landhandleren.

Disse stedene pleier å ha åpent hele dagen selv om lunsjserveringen stenger klokken 14.30 og ikke klokken 15.30 når din nordiske mage begynner å romle etter en stor og kraftig frokost. Derfor må du være påpasselig med tiden på de fleste stedene når du kommer til Italia og ønsker deg varm mat til lunsj. Kommer du får sent kan du bestille et rundstykke med ost og spekemat og et glass vin, noe som du får på de fleste barene, eller på steder som dette, som har åpnet hele dagen. Et annet tips for å finne disse stedene er at det omtrent aldri blir hengt opp reklame, sånn hjemmelagd reklame som gjerne er fargede ark hvor det er skrevet med dårlig håndskrift noen av rettene som blir servert. Disse «lappene»  klistrer de på inngangsdøren eller i vinduene, litt sånn hulter i bulter. Når jeg ser disse lappene pleier jeg å kjøre forbi siden de pleier å være et «varsel» om at her er ikke maten noe å skryte av. Men som sagt » det er alltid et unntak i regelen»!

Vi rakk lunsjen og gjett om det smakte med de hjemmelagete raviolier med  kjøttraguen som gamlemor fremdeles stod på kjøkkenet å lagde. Jeg fikk servert et fat med raviolier som hadde var nok til to eller tre personer. På disse stedene pleier de å være rause med porsjonene.

selv Stella var glad og fornøyd siden jeg «mistet» noen på gulvet under bordet….hvor hun tilfeldigvis lå og så på meg med sine bedende øyne. Selv om jeg forsynte meg et par ganger så klarte jeg ikke å spise opp alle.

Og egentlig var jeg allerde god og mett selv om jeg bestilte dessert sammen med en «caffè americano» Jeg fikk smake på begge kakene som de hadde laget. Den ene var av årets første plommer og den andre var en eplekake.

Ute hadde det begynt å blåse skikkelig med de mørke skyene som nå  varslet om en skikkelig regnskur. Derfor var det egentlig greit at kalesjen på bilen min var blokkert mens vi trillet nedover bakkene mot havet glade, Mette og fornøyde, mens jeg sang for full hals «I’m singing in the rain….I’m singing in the rain». Dette var regn som vi trengte og som ville rense den klamme intense varmen som det hadde vært de siste dagene. Hvordan dagen endte? Jo du kan jo ta en titt selv. Jeg lagde en vri på rissalaten min, men den skal jeg fortelle deg om i morgen.

Mens Stella snorket fornøyd etter en dag ute i det blå for å puste.

Rissalat, Insalata di riso.

Sestri Levante og Liguria.

 

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

" Pansotti con baccalà "

Disse «ravioliene» heter Pansotti og kommer fra Liguria. De inneholder ikke kjøtt, men vinterens grønne skatter sammen med….

Mozzarella&flytendePomodoro

Det går like fort å lage denne utgaven av «Mozzarella e pomodori» som å …….  

Peperoni ripieni alla Vittoria. Fylte paprikaruller

En enkel og smakfull forrett med paprika fra Piemonte som du kan lage på forhånd.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen