Liguria og livet på sitt beste.

Livet er noen ganger som et speilbildet av naturen.

Liguria og livet på sitt beste.

Nå er det på tide at jeg reiser tilbake til Torino etter å ha vært her i Lavagna i over tre uker. Hvis du har fulgt med i de siste innleggene mine så vet du sikkert hvorfor jeg har vært her. Naturen har vært et speilbildet av livet og følelsene mens jeg har vært her noe som jeg tror at dagens soloppgang viser.

Det har vært tre uker med følelser ut til fingerspissene og denne siste uken har bare vært helt fantastisk både ute og inne i husets fire vegger. Vanligvis pleier jeg å reise tilbake til Torino når Thomas og jeg begynner å gå i tottene på hverandre akkurat som det urolige havet som har vært her de siste dagene.

Han er jo vant til å bo alene og det kan være litt frustrerende med “a mor” som henger rundt til alle tider. Mens denne gangen har det vært god plass til oss begge to i den lille leiligheten vår uten noen som helst knubbing hverken fra han eller meg. Er det noe som varmer mere enn gode og  rolige samtaler med barna sine hvor luften er ren og klar? Neppe.

Det å være foreldre er vel et av de vanskeligste yrkene i livet vil jeg tro. For all del, ikke misforstå meg for jeg har utrolig stor respekt for de som velger å ikke få barn. Jeg vil tro at det er mye vanskeligere å ta det valget enn å gjøre det som er “vanlig” i dagens samfunn. Det er liksom forventet at man skal stifte familie og få barn. Derfor må man være utrolig sterk ved å gjennomføre sin beslutning og stå i mot presset fra alle rundt som graver og spør om det ikke er barn i vente osv. osv. Jeg har alltid tenkt at det er sterke mennesker som velger å ta den beslutningen om å ønske å være barneløse. Men det kan være at jeg tar feil?

Jeg har også stor respekt for de som ønsker å få barn men som ikke lykkes. Jeg er en av de heldige som fikk et barn, selv om jeg hadde ønsket meg en hel barneflokk. Det tok noen år før vi fikk Thomas, og han er det eneste barnet vi fikk. Jeg har ikke tall på hvor mange gravidettester jeg har kjøpt gjennom årenes løp …men det var visst ikke meningen at vi skulle få flere uten å måtte ty til de fantastiske hjelpemidlene som finnes i dag.

Livet blir forandret etter at man får barn. Det ville ikke være naturlig om det ikke blir det selv om man tror at livet vil forsette i sin vante gang. Det er ikke alle som vil ha den forandringen og siden vi er så heldige til å ha muligheten ved å velge synes jeg også at vi skal respektere valgene til andre uten å dømme, spørre og grave. Dette er et veldig personlig og ømfintelige tema som kan åpne mange blødende sår ved å komentere noe man ikke har noe med.

Da Thomas var liten fikk jeg høre mang en gang  “Bambini piccoli, problemi piccoli. Bambini grandi, problemi grandi” Som betyr “Små barn, små problemer. Store barn, store problemer” Jeg fnøs av dette utsagne og tenkte at sånn blir det ikke hjemme hos oss. Hos oss skal alt være andeledes. Selvsagt er det ikke lett med små barn heller det kan oppstå mange problemer med sykdommer, oppdragelse og gudene vet hva. Men de elsker deg, klemmer deg, ser på deg med stjerner i øynene, respekterer deg og hører på deg. Værre blir det når de kommer i tenårsakderen. Når de former sin personlighet ved å strekke strikken så langt de kan. Ja, for båndet som binder deg og barna er plutselig blitt forvandlet til en strikk som blir trukket lenger og lenger. Det viktigste er at ikke strikken ryker selv om det til tider kan være  vannskelig siden alt det som man sier og gjør plutselig er rivende elskende galt. Plutselig er stjernene i øynene blitt byttet til øyner som himler med et litt surt utrykk. Plutselig er alt som du sier og gjør galt mens de sender deg et surt strengt blikk over middagsbordet. Selv hvirdan man beveger seg er galt….i deres øyne. Noen ganger har man følelsen av å ha forvirret seg ut på tynn is uten å vite hvordan man skal komme seg tilbake trygt i land. Vel, jeg har selv vært ute på denne tynne isen og som slo sprekker av og til men akkurat nå føler jeg at jeg er kommet trygt i land ( eller sier man “trygt i havn?) Jeg føler faktisk som at jeg står på en fjelltopp mens jeg ser ut mot havet og livet. Akkurat som på denne fjelltoppen hvor jeg gikk tur med hunden min i Liguria.

Det har tatt mange år, det har tatt mange søvnløse netter, mange såre følelser, tårevåte stunder, sinne og frustrasjon ved å føle seg motløs ved ikke å følt jeg forvirret og hjelpeløs i et av verdens vannskeligste yrke…Det å være mor. Det er vannskelig og frustrerende når man er midt oppi det hele, når de bryter grensene fra barn til voksen. Man krysser fingrene og håper på at alt skal gå godt mens man prøver å snakke til døve ører. Det er selvsagt også en vannskelig periode for de, like vannskelig som for oss. Men siden man føler at kommunikasjonen er blitt forvandlet til “angrep” både fra de og fra oss blir håret grått, luften blir lommer og det ligger   noen skikkelige tordenbygere i horisonten.

Etter regn kommer sol heter det. Og denne ganger har det vært skikkelig solskinn både inne og ute. Derfor reiser tilbake til Torino i dag, lett i sinnet og med et bankende svulmende hjerte.

I går da vi satt ved middagsbordet følte jeg at jeg har mestret morsrollen mens vi ble sittende å snakke lenge etter at vi var ferdig med å spise. Luften var ren og jeg kunne igjen skimte stjerne i øynene til Thomas mens vi snakket. For det var det vi gjorde, vi snakket. Mens solen gikk ned bak husene som lå på toppen av åskanten.

Jeg fortet meg forbi den lille byen for å få med meg den siste glimte av dagen bak oliventrærne. Akkurat som da jeg ga Thomas en god klem før jeg gikk og la meg med en god følelser.

Selvsagt kommer vi til å gå i tottene på hverandre igjen, det er jo helt naturlig at man krangler og diskuterer. Men jeg skal ta godt vare på setningene som Thomas sa da han omfavnet meg og klemte meg da jeg  gikk ut av døren.

Det var mange gode og rolige tanker som fulgte meg da jeg lente meg over rattet med tungen rett i munnen mens Stella pepe som en stukket gris i baksetet i alle de skarpe svingene på motorveien.

Da jeg kjørte over broen til elven Po mot kirken Gran Madre følte jeg at noen av brikkene i livets puslespill hadde kommet på plass.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

"Barbera, Grignolino…..og Jøtul"

Jeg blir aldri lei av å skrive om to ting som passer som hånd i hanske…..

Monforte d’Alba og Serralunga d’Alba

Onsdag morgen stod jeg opp grytidlig, før hanen begynte å gale, eller rettere sagt før vekkeklokken ringte.

Carolines brød – Il pane della Caroline

Brødet som du ikke trenger å kna, du bare bretter det!

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

4 thoughts on “Liguria og livet på sitt beste.”

  1. Berit Lokken

    Hei Caroline og velkommen tilbake til Torino.
    Så koselig lesing og så flott at du og Thomas hadde så mange fine dager sammen. Det fortjente DU.

    Klem fra Berit

  2. Mona Eeg-Nielsen

    Fint skrevet om dine tre uker sammen med Thomas?Godt at alt gikk godt med han?Klem fra Mona❤

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Scroll to Top