Visste du at man kan gå på jakt i Torino ? På jakt etter det vakreste og mest pompøse jaktslottet etter det andre!
Da vet du kanskje at kongen hadde flere jaktslott like utenfor sentrum? heller ikke at det er her du kan du kan få oppleve hvordan Italias første konge levde sine tider i gloria.
Dette slottet ligger rett utenfor byporten til Torino, hvis jeg ikke tar feil går det faktisk en sykkelsti fra sentrum av Torino direkte til dette slottet. Men undersøk først på turistkontoret før du forviller deg på den veien siden de kjører på to jul i disse svingene. Det var på nippet at Bente, Unni og jeg klarte å komme oss hele over veien som vi måtte over for å komme over på den andre siden…der hvor slottet ligger. Bilene ligger på to jul i svingene med høy hastighet mens de ser stivt foran seg som om de kjører i en slags formula uno rundt slottet.
Vi hadde akkurat spist lunsj på en restaurant like i nærheten. Bente og Unni ventet på meg ute på kafeen i nærheten av slottet. Jeg var litt sent ute siden rørleggeren som skulle fikse noen rør på badet var litt sein i venninga. Som du kanskje vet så er ikke italienere så nøye med å være presise og derfor gikk tiden siden han selvfølgelig kom en time etter avtalt tid mens jeg trippet i gangen. Da han endelig var ferdig skulle han begynne å forklare og vise meg hva han hadde gjort og ikke gjort, noe som er typisk for en italiensk mann som tror at kvinner ikke skjønner bæret. Derfor svarte jeg han kort at jeg hadde hastverk og at jeg allerde var sent ute. Her i Italia pleier man alltid å sette over kaffen når noen kommer, det spiller ingen rolle om det er naboer, slektninger eller arbeidsfolk. Dette gjør man av ren høflighet og dette er noe som jeg også har lært av mor som skjemte bort de som kom på besøk eller skulle fikse noe hos oss. Men denne gangen fikk han jaggu meg ta seg en kaffe i baren på hjørnet tenkte jeg da jeg svingte ut fra parkeringsplassen med Stella i baksetet på vei for å møte Bente og Unni. Da jeg endelig kom frem satt de der glade og fornøyde og ventet på meg mens de nippet til et glass vin i solen.
De serverer også smørbrød og forskjellige retter på denne kafeén men jeg ville gjerne prøve restauranten som ligger på den andre siden av veien og hvor Maurizio og jeg allerde hadde prøvd å besøke uten hell. Og siden Bente sa at hun ville spandere lunsj på oss endte det med at vi gikk over gaten. Inne på restauranten ble vi vist til et lite koselig bord, like ved kjøkkenet. Bente fortsatte å insistere på at hun ville spandere mens jeg så at prisene var ganske høye. Derfor studerte jeg nøye menyen for at hun ikke skulle bli ribbet av valget mitt! Unni valgte to forretter, den ene pene enn den andre og etter Unnis ansiktsutrykk var hun virkelig fornøyd.
Bente valgte fylte pastaputer.
Og jeg? Jo, jeg valgte taglierini son er fersk tynn eggpasta ( de tradisjonelle blir laget med 30 eggeplommer sammen med 1 kg hvetemel!) med asparges.
Jeg er alltid nysgjerrig på sesongens ingredienser og prøver gjerne ut nye smaker og nye versjoner. Hva skal jeg si om denne retten? Den var god, men ikke sånn at du sier “Wooooow” og tenker at her må du tilbake. Rene smaker, tradisjonelle retter, et godt kjøkken, utmerket service og god vin. Så for all del ikke misforstå meg. Vi valgte en Barbera som vi nøt mens vi smakte og smattet glade og fornøyde mens skravla gikk med fnis og latter.
Da vi var ferdige med lunsjen og var kommet oss hele over veien gikk vi mot jaktslottet som heter Stupiningi.
Etter at vi betalte inngangsbilletten var vi klare for å beundre de indre gemakker. Hvis du vil lese mere om dette slottet så kan du ta en titt her.
Det er et helt fantastisk fargespill her, hvert rom hadde sin egen farge. I det første rommet vi kom inn var det en nydelig blåfarge som var den dominerende. En varm blåfarge uten at den var tyrkis. Egentlig er jo blått egentlig en kald og kjølig farge mens denne nyansen var utrolig vakker, ikke for lys og ikke for mørk, den virket heller ikke tyrkis selv om det var en varm blåtone. Rett og slett den perfekte blånyansen spør du meg…noe som Bente var helt enig i siden hun ba meg ta ekstra mange bilder i dette rommet.
Heldigvis var vi tidlig ute og på en ukedag og derfor var det bare noen andre par som beundret salene i jaktslottet. Bente, Unni og jeg snakket ikke så mye, vi ble faktisk helt stumme av alle inntrykkene. Og det finnes ikke ord som kan forklare all denne prakten. Dette er et sted som må oppleves, jeg kan ikke beskrive den følelsen da jeg var på vei inn i den største salen. Jeg hang litt etter siden jeg prøvde å få med meg alt og for at også du skal få sett litt av dette vakre slottet. Derfor lå de andre på forsprang.
Dette er den største krystallkronen jeg noen gang har sett.
Den hang fra den runde kuppelen i taket, midt i den store salen. Veggene og taket var fult av dekorasjoner i sterke farger. Ikke sånne glorete farger men farger og skygger som gikk naturlig sammen med søyler, balkonger, og det buete taket. På italiensk heter det affreschi, kan det hete afreski på norsk tro? Der kan du se, du må komme hit for å se selv siden jeg ikke er i stand til å forklare deg dette.
Det er utrolig mange vakre detaljer her så ta deg endelig god tid for det er nesten umulig å få med seg alt. Det var Unni som gjorde meg oppmerksom på disse to detaljene som var i en korridor. Så her må du gå rank i ryggen, med hode løftet som om du skulle være selve Kongen eller Dronningen.
Vi vandret videre innover i de andre rommene, eller salene heter det vel når det er snakk om kongelige slott ?
Etterhvert kom det også andre turister inn på slottet som ble stående akkurat sånn som vi stod….med nesa i været for å beundre alt.
Mens jeg begynte å studere detaljene bedre.
I speilsalen, som egentlig var et bittelite rom var taket dekorert med speil i roccostil. Jeg tør ikke å tenke på hvor mye dette taket egentlig veier.
Men som sagt selv de kongelige er menneskelige noe som vi fikk innblikk på doen. Den skilte seg helt ut i fra resten av bygningen og lignet vel heller på en elegant utgave av en utedo ?
Mens selve badekaret var i marmor og drapert med tykke silkegardiner som om det skulle vært et teaterstykke for å holde nysgjerrige blikk på avstand fra hva som skjedde bak kulissene.
Soverommet var et kapittel for seg med den irrøde sengen i det røde rommet og håndmalte silketapeter.
Hele slottet er som om det var tatt direkte ut fra en film, så det er kanskje ikke så rart at det er blitt spilt inn mange filmer i disse salene og brukt som kulisser i reklame. I denne salen er det som om de bare venter på at de kongelige trer inn på scenen for å spille siden dette rommet heter spillerommet.
Jeg skulle gjerne ha vært her lenger men tiden var knapp siden Stella satt og ventet på meg i bilen og siden jeg hadde andre “hemmelige” ting som jeg skal fortelle deg om i neste blogginnlegg. På veien ut fikk jeg øye på denne kinesiske vasen som stod så vakkert i skapet som var bygd i veggen og med de delikate blå fargene både på vasen og gardinene var det umuli å ikke stoppe opp.
Da vi kom ut hadde solen tittet frem bak skyene men før ferden min fortsatte måtte jeg ta en siste titt inn gjennom vinduet, noe som jeg ikke angerer på.
Bente og Unni reiste hjem til seg selv mens jeg gikk en tur sammen med Stella i parken som ligger bak slottet. Hun hadde sovet i bilen mens vi var på slottet siden hun ikke klarer å oppføre seg som en dronning. Og hva er vel bedre enn en tur i det grønne og en iskrem som premie ? Ja, for neste gang skal jeg fortelle deg om min favoritt iskrem som er selveste den Høyere Majestet av alle de iskremene som jeg har smakt…..og det er ikke få. I mellomtiden kan du jo ta en titt på innlegget som jeg skrev om dette slottet for et par år siden.
Her ser du Bente og Unni på slottstrappen mens de venter på meg som aldri blir ferdig med å knipse i vei med mobilen min.
Dette slottet skal vi besøke når turen før jul går av stabelen 22-26 november.
https://carolinesgourmet.no/en-sot-forjuls-tur-til-torino/
❤
