Følg meg!

Italia

En italiensk søndagslunsj som jeg aldri kommer til å glemme

“Questo é Italia” Dette er Italia…..jeg lo så tårene trillet, denne typiske italienske……

Søndagslunsjen som Maurizio og jeg fikk servert i en bitteliten by her i Piemonte, laaaangt unna turister. Hadde jeg hatt filmkamera skulle jeg gjerne filmet dette, for å vist deg det på “direkten”. Det hele begynte med at vi dro litt innover i landet….der nesten ingen bor, langt vekk fra turiststormene som vanligvis er på jakt etter de eksklusive vingårdene. På veien dro vi innom en annen liten by, som var så koselig og vakker at jeg gjerne hadde kunnet slått opp teltet mitt der ! Det første vi så var dette lille kappelle på toppen av en ås.image

Langs buskene var det satt opp minnetavler av byens innbyggerene som døde under første og andre verdenskrig. Er det ikke pent her ? Dette lille kapellet, denne lille aleén med de små trærne…alt i minityrform i de frodige grønne daler, for å minne om de som ga livet for å redde landet sitt.

Dette er den minste, søteste og mest idylliske byen du kan drømme om. Det var iallefall det jeg tenkte mens vi ruslet rundt på måfå.

Det var to kirker i byen, begge var tomme for folk og dørene stod på vid gap, med mye gull stående på alterene og som kunne ha blitt stjålet av hvem som helst.

Alt var stille, alt stod stille…til og med jeg stod stille og beundret alle de blomstrende klatrende trærne som innrammet inngangsdørene.

For ikke å snakke om denne lille porten med den oransje postkassen.

image

Mens vi gikk rundt byen som var omringet av en liten park fikk jeg øye på dette lille minnestedet med gravlysene som var tent. En mer idyllisk gravplass skal man lete lenge etter.

image

Litt lenger borte fikk jeg øye på disse gamle vakkre dørene av tre og som sikkert har sett livets historie med alle sine livsnyanser.

image

Mellom husveggene fikk jeg øye på den vakreste utsiktene som du kan tenke deg. Se hvordan lyset, fargene, luften og naturen åpner horisonten. Det er der jeg vil bo, i det lille huset på toppen av bakken……det er jo lov til å dagdrømme.image

Bare se på det lille huset da, der oppe på toppen. Med de grønneste engene ved sine føtter, den lille veien som svinger seg oppover i åsen, de grønne trærene og buskene…Du kan nesten høre fuglene som kvitrer mens du ser på dette bildet og kanskje du kan “kjenne” hvilken ro det er her. Hadde jeg bodd i det lille huset på toppen hadde jeg invitert deg til å sette deg på trammen sammen med meg og nyte freden, naturen og solen som varmer. Du hadde til og med kjent lukten av focacciaen som jeg hadde lærte deg å bake mens den sto inne i ovnen til steking. Den skal vi spise sammen med gryteretten som står å koser seg på svak varme sammen med alle urtene som vi plukket ute i hagen. Kommer du eller ?

image

Men nå var det søndagslunsjen jeg skulle fortelle deg om. Vi hadde hørt om dette stedet, et autentisk trattoria som serverte typiske retter fra Piemonte. Kjenner du til disse forrettene ? Vitello tonnato( kalvekjøtt med tunfiskkrem)  carne crudo ( “biff tartar” ) tomini al verde ( fersk syrlig ost med “salsa verde” ) Dette er noen av de klassiske og de ble også servert her.

Jeg aner ikke hvor mange mennesker det egentlig var her. Det fortsatte å strømme stivpyntet folk inn for å feire konfirmasjoner, dåper og bursdager. Også var det oss da, siden det var fullt ble vi servert i baren sammen med fire andre par. Tempoet var høyt for de som jobbet der, med kokken som serverte, kommanderte de andre og skrev regningen. Hun hadde alt under kontroll selv om hun var ganske rød i toppen mens hun skrev regningen vår…..som var € 42,00.

image

Vi måtte vente 10 minutter på bordet siden det allerede var opptatt….av en enslig mann som ble spurt strengt av kokka om han var feeeerdig, etter at han hadde drukket kaffen sin og satt å så seg litt rundt. Inn av døren strømmet det fremdeles stivpyntete italienske familier. Gamle damer i finstasen sin med ny permanent og kjolen som stinket av møllkuler. Mennene deres i dresser som hadde sett bedre dager ( både når det gjaldt dressene og dem selv ) Dressjakkene satt stramt over skuldrene, og det var selvfølgelig ikke mulig å kneppe igjen, siden magen hadde est ut i årenes løp. Sønnene, døtrene, svogerene, svigerinnene, tantene og onklene hang etter, stivpyntete i “17. Mai” stasen sin. Ja de hadde ikke bunad altså, men sommerkjoler med glitter og gull. Vaklende kom de inn på skyhøye heler ( jeg har aldri lært meg kunsten med å balansere på høye tynne heler…. Og kommer neppe til å gjøre det heller! ) Blikkene til mannfolka fulgte nøye med mens de vaklet seg inn døren. Ungene som hang på slep, gående og krabbende var like stivpyntet som de voksne. De største gutta hadde fått seg en hårreisende sveis, bokstavlig talt med luggen høyt i værs smurt inn med brylkrem eller hårgeele. De aller minste ble trillet inn i barnevogner som blokkerte hele inngangen og som satte tålmodigheten til kokka på spill. Noen av ungene begynte å sutre, noen skrek og noen lekte sisten mellom bordene. Det var et mirakel at ikke hun som serverte ikke mistet fatet med Vitello tonnato mens hun “lesset” tallerknene på nabobordet vårt.

Til slutt hadde kokka fått jaget ut han som satt på bordet “vårt” og det ble dekket på nytt, med ny hvit duk, tøyserveter, grissinier og brød som de delte ut fra en kurv som de hadde under armen. Vi satte oss pent ned for ikke å forstyrre kokka som nå hadde gitt opp med å servere, nå var det hele organisasjonen som stod på spill. Så nå begynte hun å dirigere som “onkel Politi”. Maurizio måtte dra på smilebåndet mens han ble spurt raskt, effektivt og strengt hva vi ville ha å drikke til maten.

Vann og vin ble satt på bordet og vi var klare til å begynne hele “runddansen”. Det startet med forettene som jeg fortalte deg om i sted. Åååå…..jeg glemte vist spekematen, det var to forskjellige sorter salami sammen med kokt salami og kokt skinke. Etterfulgt av “tomini al verde”,  “carne cruda” og vitello tonnato. De “lasset på” så mye du ville på tallerknene, og siden de hadde dårlig tid “lasset” de på før du fikk sukk for deg og klarte å få sagt “bastaaaa cosi, grazie” ( tusen takk, det holder ) Jeg tror faktisk at det kommer folk hit som ikke har spist på et par dager, jeg tror neppe orker å spise noe dagen etter heller !

Etter forrettene var det tid for ravioli, eller “angnolotti” som de blir kalt her i Piemonte” og risotto. Det var sønnen som sto for serveringen av disse rettene, og mens han serverte oss ( på null komme null ) fikk vi også et kort referat av hans frustrerende livshistorie. Han holdt på å bygge seg hus, kona ventet barn nummer to…..han var helt utslitt og sa at han nesten ikke orket mere. Han hadde mørke ringer under øynene, men det hadde moren også mens hun fløy fra bord til bord og spurte om det var noen som ville ha mere……! Jeg tør nesten ikke å tenke på hva klokken var da de stod opp for å produsere all denne maten, eller kanskje de ikke hadde sovet i det hele tatt ! Var det kanskje derfor de så “litt” slitne ut, hvordan det så ut på kjøkkenet….eller hvor oppskjørta de var der inne…..innerst inne i det “helligste” vil jeg helst ikke vite !

image

Siden noen andre hadde bestilt risotto “slang” sønnen til kokka litt av den også på tallerknene våre i forbifarten. Det var sopprisotto, siden bilringene begynte å ese ut over sine bredder måtte jeg nesten løsne litt på belte før hovedretten ble servert. Vi hadde valget mellom “Bollito” som er forskjellige deler fra kuen som får stå å småkoke i timesvis og som blir servert med “salsa verde og “salsa rosso”. Eller “Fritto misto” som er frityrstekt “weinerschnitzel”, salsiccia, eple, mandelmakroner, hjerne, auberginer og semuljegrynsgrøt. Ja, du leste riktig for her er det en blanding av salt og søtt, gjerne med en dasj frisk sitron på toppen.

Da er vi kommet til desserten da folkens !!!!!! Men der sa vi stopp både Maurizio og jeg, vi orket rett og slett ikke mere, men jeg kan godt fortelle deg hva de hadde.

Jordbær med is, Bonnet, Tiramisú, iskrem eller sjokoladekake. Det er etter disse søndagslunsjene at man tar en “amazza caffé” etter kaffen før man sovner. For du vet vel hva “amazza caffé eller en “Amari” er ? Det er enten et glass med grappa, limoncello eller bitter urtelikør.

Den første gangen Rasmus fikk smake på limoncello utbrøt han “Åååååå fysj, dette smaker jo akkurat som det skuremiddelet for å vaske doen ! ( hmmm….”drikker man virkelig det i Norge”?, spurte jeg han da. ) Mens den bitre urtelikøren smaker akkurat som den hoste medisinen jeg fikk da jeg var liten…..for den har jeg jo smakt, men jeg har aldri smakt på “dovasken” altså. Disse drikker man som sagt etter kaffen og det er derfor de bli kalt “ta kverken på kaffen” de er for å hjelpe deg med å fordøye maten, med det mener de å rape, etter en mektig lunsj. Til barna og for de som ikke drikker alkohol pleier det å hjelpe til med en Coca cola for å synke maten!

Vil du at jeg skal være helt ærlig anngående lunsjen ? Vel, jeg foretrekker å spise mindre men med en bedre kvalitet. Men jeg ville ikke ha vært for uten denne opplevelsen, det var som å være midt oppi et levende teater. Det er ute på landet langt fra turiststrømmene at du finner disse stedene. Jeg kjenner til noen både her i Piemonte og i Liguria, hos noen kan du få servert de beste, “enkleste” og hjemmelagde husmor rettene du kan tenke deg.

 ❤️

image

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

1 Gennaio 2016

Vi hadde tenkt oss en tur på landet i går, helt til vi kom ut på gårdsplassen hvor vi fant…….

“Bagnun” berømt ansjosrett fra Riva Trigoso.

“Bagnun” er en tradisjonell rett som kommer direkte fra havet. For å forbrede den trenger du……  

Minestrone genovese. Grønnsakssuppen fra Genova

Tilsett en skalk av parmasanost i denne italienske grønnsaksuppen fra Genova.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

5 hendelser på “Italia”

  1. Anne Nystrøm

    Hei Caroline, det er så morsomt å lese innleggene dine, og jeg kjenner meg så godt igjen fra den tiden jeg bodde i Italia, og fra utallige besøk i “mitt andre hjemland”. Tusen takk! Non smettere di scrivere – sei bravissima !!

  2. Tilbakeping: «Il pranzo di domenica» Den italienske Søndagslunsjen – Carolines Gourmet

  3. Så herlig lesestoff du har servert til morrakaffen 🙂 Det var en fornøyelse å se både tekst og bilder 🙂 Er også gift med en italiener fra Venezia. En føler seg virkelig hjemme i Italia 🙂 Med enkle folk, lidenskapelig temperament og trivsel uansett hvor en ser og hva en hører – sansene får næring til god blomstring 🙂 Fra May-Britt D’Este i Hamar 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen