Dette er den mest smakfulle Julen jeg har spist noen sinne sa….

Thomas da vi kom ut fra denne fantastiske opplevelsen som varte i 4 timer. Dette var vår egen julegave, vi hadde hørt om denne restauranten lenge men siden den ligger “litt” over vårt budskjett ventet vi til en riktig spesiell anledning. Og hvilken bedre “unnskyldning” enn å feire Julen. For å være helt ærlig var Maurizio og jeg litt skeptiske etter at vi hadde bestemt oss og bestilt bord….fordi vi måtte betale hele lunsjen på forhånd Hva om det hadde gått galt ute på kjøkkenet, hva om kokken ble syk, hva om noen gjester ikke var fornøyde. Skal jeg være ærlig synes vi at det var litt drøyt, at de ville ha en “sikkerhet” på at vi ikke skulle utebli er greit, også fordi det ikke er flere enn 6 bord på denne restauranten……men …..å betale hele lunsjen !!!

Hva om Thomas ble forsinket, han skulle komme til Torino med bil fra Lavagna. Både jeg og Maurizio var litt bekymrete siden det er mye tåke på denne tiden av året..man blir vel aldri ferdig med å være foreldre. Iallefall hjemme hos oss går det litt på automatgir….er Thomas glad, fornøyd og frisk….er vi også glade og avslappete. Selv jeg, som er norsk…..for det er ikke få ganger jeg har hørt komentarer om at siden jeg er norsk så bekymrer jeg meg vel ikke noe særlig….”dere som er så kalde” kan jeg nesten “se” at de tenker. Jeg husker en gang Thomas skulle på skoletur i barneskolen. Jeg stod der med klump i halsen og vinket mens han forsvant inn i bussen sammen med de andre. De andre mødrene skravlet i vei om hvor de skulle møtes til morgenkaffen senere, og de så forbløffet på meg da jeg sa “Nei…jeg tror nesten jeg stikker før jeg begynner å gråte” Det var ikke det at jeg var lei meg…jeg blir bare så lett rørt. Kanskje det var da jeg ble akseptert av de andre mødrene….de forsto plutselig at jeg hadde jo følelser jeg også !

Denne gangen var det Maurizio som var mere bekymret enn meg der han stod og ventet ….også fordi at hadde vi kommet for sent kunne vi bare glemme hele julelunsjen. Det hadde jeg fått streng bedskjed om da jeg hadde vært innom for å betale et par dager i forveien. Vi satte oss på en benk på “Piazza Vittorio Veneto” og ventet….da klokken slaget ett, som var “dødlinjen” restauranten hadde gitt oss, reiste Maurizio seg opp slik at Thomas ikke kunne unngå å få øye på oss da han kom kjørende inn på plassen.

Vi pustet lettet ut da vi fikk øye på den sølvfargete Pandaen som kom kjørende med Thomas bak rattet. Til og med solen tittet frem for å hilse han velkommen “hjem” til mor og far. Etter varme juleklemmer kjørte vi videre med Pandaen til restauranten og til Julelunsjen vår…..med sløyfe på.

Er du klar……det var vi, da vi “raste” inn lettere oppskjørtet, et kvarter over tiden…..vi ble vist til bordet vårt…..som vi egentlig hadde funnet på egenhånd…..det var det eneste ledige bordet i restauranten. Men det varte ikke lenge, vi satte oss raskt pent ned og ventet spent med den samme følelsen som små barn som venter på Julenissen. Det hele startet med en….

“Benvenuto della cucina”

“En velkomst fra kjøkkenet” som var et glass Vermout og noe å “knaske” på. Visste du foresten at Vermout kommer fra Torino ? Sammen med den ble det servert sprø naturfarget “potetgull”. De sorte var farge med vegeterisk kull, de grønne med spinat, de gule med gurkemeie og de oransje med tomat. Mens vi knaste i vei ble vi servert en “makron” som ikke var en vanlig makron siden den var fylt med reketartar, og den som ser ut som en liten tomat var en postei laget av “cappone” som er en kastrert hane, typisk å forbredre til Jul her i Italia. Hvis du lurer på om hvorfor den er rød, var den “farget” med granatepleskjeleé på utsiden.

Dette var “bare” for å “smugtitte” på julepresangene før vi ble servert….

“Amuse bouche”

(Du kan bli med på å åpne juleprangene våre med å klikke på bildene).

Raket laks med en kremet mozzarellaost, “Millefoglie” av rått oksekjøtt med osten robiola og ansjospulver, Flyndre servert i en kraft laget av linser, Froskelår med sursøte grønnsaker.

Vi trodde at dette var forrettene men den gang ei, dette var bare for å åpne alle smakssansene….alle sansene stod allerde på høygir…både øyet og nesen fikk nyte Julenlunsjen i fulle drag. Som du kanskje har skjønt er mat en viktig del i familien min og den “værste” av alle er kanskje Thomas. Når jeg tenker på den første gangen han fikk grønnsakssuppe i tåteflasken sin som han spyttet fort ut igjen mens han så stengt på meg og nektet å spise noe mere. Hvis jeg hadde fylt den med gåselever hadde han kanskje smilt fornøyd. Må jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trodd at han skulle bli så opptatt av mat, eller kanskje jeg allerede da skulle ha skjønt at han hadde en sofistikert smak ????

“Piatti d’entrata”

“Forett…….ene”

“Tonno, uova e sarset”

Tunfisk, egg, majones og sarset ( sarset er navnet på salaten)

Baccalao e Polenta.

Klippfisk og hvit polenta, polenta er en “grøt” laget av maismel.

“Cotechino, mostarda e patate”

Dette er en like tradisjonell rett i den italienske julen som ribben er i den norske ! Det er en grov “pølse” av gris som er veldig fet, full av de herligste smaker av forskjellige krydder. Den blir kokt i vann et par timer før den er ferdig. Denne ble servert med kandisert frukt som hadde ligget i en sennepslake og som altså heter “Mostarda”. (La Mostarda hjelper å ta vekk fettet som cotechinen etterlater seg i ganen, for så å gjøre deg klar til en munnfull fløyelsmyk potetstappe) Dette blir litt vannskelig å forklare for meg på norsk, men jeg håper at du skjønner hva jeg mener. Hvis du da ikke kommer hit til Italia for å smake, da vil det gå et lys opp for deg…og du kommer til å bli like selvlysende som meg !

Klokkene tikket videre mens vi forbredte oss på neste rett som var “primi” den pleier å bestå av en pastarett, lasagna, supper eller noe lignende. Serveringen gikk unna akkurat som om man gleeeed på ribbefettet i sakte fart, den var perfekt uten å sitte og vente og uten hastværk. Bortsett fra da en kelner kom til å velte vannkaraffelen på bordet bak oss hvor det satt en kjent skuespiller som feiret Julen med familien sin.

Stakkars hun ble nok litt skjelven både av han og vannkarafelen, for neste offer var en bortskjemt pike som fikk den nye vesken sin “vasket” med et glass vin….Ellers skjedde det ikke andre uhell. Bortsett fra meg da…..som spurte om jeg kunne ta et bilde av han. Det var da Thomas og Maurizio latet som om de ikke kjente meg…skal jeg være helt ærlig kjente jeg ikke meg selv igjen heller, for dette har jeg aldri gjort før. Og hvis jeg tenker på det nå blir jeg like rød som den capponegranateple”tomaten” som vi hadde fått servert som en velkomst fra kjøkkenet !

Primi Piatti.

Agnolotti quadrati delle Feste.

Fylte firkantete Juleraviolier. Disse var fylt med lever og salsiccia, de var ganske “sterke” i smaken, vi ble fortalt at de hadde prøvesmakt om morgenen og da ble det konstatert at selve pastaen ikke var perfekt. Så da var det bare å begynne å elte en ny pastadeig som ble fylt akkurat før serveringen. Siden disse var ganske spesielle og sterke av smak gikk det automatisk at man spiste sakte, akkurat passe sakte før hovedretten kom på bordet.

Portata Principale.

Hovedretten.

Punta di Petto, Nocciole e Porcini.

Oksekjøtt med hasselnøtter og steinsopp.

Nå tror du sikkert at vi var så mette at vi lå under bordet, du har rett…..vi var mette…..men ikke overmette…..vi gledet oss faktisk til desserten….e.

Før de ble servert fikk vi servert en fordessert. Det blir man mange ganger servert i en kraftig lunsj, noen ganger til og med midt i lunsjen for å roe ned magen og ganen med en frisk sorbet, gjerne en sitronsorbet. For så å kunne fortsette måltidet med ny iver. Italienerene kjenner nesten alle hemmelighetene innen matlagingen, også hvordan den skal serveres til glede for den som er så heldig å få nyyyyyte den. Akkurat som vi var, sorbeten som vi fikk servert var av ….ja hva heter egentlig “agrumi” på norsk ? Agrumi er felles navnet på appelsin. sitron, lime, grapefrukt, mandarin etc.?

Gelato di Agrumi Passiti.

Dessert.

Cachi e Gianduia

En is av en frukt som heter “cachi” som jeg faktisk ikke aner hva heter på norsk, eller om det i dette hele tatt er mulig å få tak i den i Norge. Den ligner på et eple i fasongen, er knall oransj men bløt, du må behandle den veldig delikat og den spises med skje. Sesongen på denne frukten er på hell, den modnes på trærne sent på høsten, du har kanskje sett disse treene som nesten ikke har et blad igjen, men disse knalloransje fruktene hengende. Hvis du plukker dem før de er modne skal du legg dem i en sort plastikkpose sammen med et eple….og vips etter noen dager er de like moden som om den hadde hengt på treet en måned til. Vel nok om den…..sammen med isen ble det servert nougat, og alt lå på en mørk sjokoladeplate med nøtter. På toppen hadde “juleenglene” strødd litt gull….mens de landet…..akkurat som sangen vi sang mens vi gikk rundt juletreet…..da jeg var liten. Men siden vi er i Italia kan man ikke feire Julen uten selve Kongen i julekakene ” Il Panettone”. Den ble servert med en eggedosis som blir pisket opp over vannbad og tilsatt en søt vin.

Panettone artigianale e zabaione al moscato.

Som en avsluttning på denne fantastiske Julelunsjen “rullet” det inn forskjellige godsaker til kaffen.

Servizio caffetteria con le nostra friandises.

 

Dette er den lengste lunsjen jeg har vært med på, men tiden forsvant som dugg i solen, der vi smakte oss gjennom fire timer og småsnakket, diskuterte og lo. Siden det er bare oss tre som feirer julen sammen, har vi bestemt oss for å gå ut på restaurant for å feire Julen, da blir vi sittende lengre rundt bordet mens vi snakker og nyter maten vi blir servert. Hvis vi hadde spist hjemme hadde vi ikke sittet så lenge til bords, og Thomas hadde “forsvunnet” til pc sin etter en liten stund. Så derfor har vi alle tre bestemt oss for at dette er den beste måten at vi kan feire Julen på. Vi er fullt klar over at vi er utrolig heldige som har mulighet til å skjemme oss selv bort med denne “tradisjonen” vår. Det som jeg setter størst pris på er at det ikke blir noen sure miner eller krangler mens vi sitter der, selv om vi også diskuterer…..men som sagt uten personlige “angrep”. Dette er julegaven til oss selv…og i år gikk det sakte å åpne alle “pakkene”

Da vi kom ut fra restauranten var det nesten mørkt mens vi gikk en tur i sentrum med alle julelysene som blinket om kapp med oss.

Ojjjj….glemte jeg å fortelle deg hva vi fikk servert helt på slutten…. Vi fikk hver vår lille flaske med nypresset iiiiiskald ananasjuice. Italienerene sier at ananas er den beste måten på avsluttning av et måltid. Jeg glemte visst også å fortelle deg at hver rett ble servert med forskjellige viner som var studert nøye til alle rettene som vi ble servert. Det ble ganske mange glass på bordet til slutt.  Det var faktisk en smaksopplevelse hver gang, uten at noen ble fulle.

Dette er de to viktigste personene i mitt liv, Maurizio og Thomas, like tankefulle begge to da vi hadde “pakket opp” julepresangen vår.

❤️