Kanskje du er en av de som lurer på hvor i all verden det er blitt av Caroline, oppskriftene, historiene og bildene i bloggen hennes?
Har hun faktisk glemt ‘oss’, vi som følger henne?
Er bloggen hennes nå bare blitt et sted hvor hun selger sine tjenester?

Før det blir enda flere spørsmål som blir hengende i luften er det vel like godt at jeg tar fatt i det og forteller litt om hvorfor det ble helt stille fra meg og hvordan livet plutselig ble forandret.
I bloggen min har jeg alltid vært åpen om meg og mitt men i sommer var det som om hele himmelen ramlet ned og livet ble til en berg og dalbane.
Redsel og mye usikkerhet om fremtiden og som selvsagt endte med at mange av mine innlegg,  ideer, drømmer og «slagplaner» ble satt på vent…..igjen.

Nå er min største drøm at Maurizio, mannen min, skal bli frisk.

Det var nemelig det som skjedde i sommer, han ble alvorlig syk. Egentlig hadde jeg vært bekymret for han i lang tid siden jeg ikke likte den grå fargen som han hadde hatt i over et år.
Det hjalp heller ikke at jeg servert lunsjene ute på terassen og plasserte han i solskinnet. Etterhvert begynte han også å reagere på forskjellige retter og ingredienser. Til slutt ble vi eksperter på hva han reagerte på, hva han kunne spise og den siste tiden skjønte vi også at han ikke måtte drikke noe som helst under selve måltidene.

Etterhvert måtte han også dele opp måltidene med å spise et par biter for så å gå noen runder i leiligheten før han satte seg ned for å spise to nye biter
Han klarte heller ikke å gå noe særlig siden han mistet pusten etter ca 200 m.

Derfor ble heller ikke til at jeg fant opp eller prøvde noen av de nye oppskriftene mine siden vi spiste for det meste «sykehusmat» som var lett for magen, som jo egentlig ikke var så fristene å dele med dere i bloggen?
Det ble heller ikke noen blogginnlegg om meg og mitt siden jeg ikke klarte å late som ingenting mens jeg holdt pusten og satt på nåler

Når ting begynner å skje så går det gjerne som et dominospill. Så etter at jeg endelig hadde fått han til legen med undersøkelse. Ja, det var dessverre jeg som måtte mase og insistere på han for å bestille legetime og jeg skjønner nå i etterkant at jeg skulle vært enda mere standhaftig, streng og sur for at han skulle ha kunnet startet behandlingen tidligere enn det han gjorde.  Men å være etterpåklok er vi alle flinke til.

Endelig etter flere måneder, i juni,  var det hans tur for undersøkelser som startet med enkle blodprøver og et mindre enkelt gastroskopi.
Hvordan legebesøket endte? Vi fikk bedskjed etter 5 minutter om at han ikke kom til å overleve og at han måtte opereres hurtigst mulig.

Dagen etter ble han ringt opp av legen som ga han navnet på sykehuset som hadde plass og at de ville settet seg i kontakt siden de trengte flere undersøkelser før selve operasjonen. Det var lange, uendelige og vonde dager mens vi gikk der å trippet.

Derfor var det ekstra godt å ha hunden vår Stella.  Hun logret, ( selv om hun var født uten hale ) jålte og ålte seg på ryggen for å vise hvor forelsket hun var i Maurizio, når han kom fra jobben.

Stella orket ikke lenger lange turer siden hun tross alt hadde feiret 14 år i mai. Med alle hennes hjerteproblemer fra hun var valp var dette rett og slett et «mirakel» og at hun ikke skulle bli stort eldre var vi og veterinæren vår fullstendig klar over, men vi hadde vel aldri trodd at det skulle ende som det gjorde.

En morgen fant jeg henne i kurven hun hadde hun gjort sitt fornødende i alle ender….over alt.  Jeg trodde først at hun lå i kurven sin siden hun var flau over at hun hadde gjort noe som hun aldri hadde gjort så lenge vi hadde hatt henne.
Derfor så jeg nok litt streng ut og hun prøvde å reise seg opp. Men hun klarte ikke å stå oppreist, bena skle under henne som om hun skulle prøve å stå på is. Hun klarte heller ikke å holde hode rett.

Hun hadde fått slag, vår veterinær var på ferie og på dyreklinikken ville de legge henne inn, noe jeg overhode ikke var enig i, hun hadde aldri har vært borte fra oss og jeg ville aldri forlatt henne og latt henne være alene i den situasjonen som hun var i da. For meg ville dette være umenneskelig og derfor ble vi bare sendt hjem igjen etter at dyrlegen så på meg som jeg skulle vært en bøddel da jeg spurte om det ikke hadde vært best for henne å slippe å lide.
At jeg hadde sittet på gulvet i dyreklinikken sammen med henne i 8 timer mens hun fikk intravenøs væske var visst noe de fleste bødlene gjorde!

Vi hadde tre dager sammen hjemme. Jeg bar henne ut for at hun skulle gjøre sitt fornødende, hun klarte ikke å stå oppreist selv og ville ikke gjøre i fra seg hjemme og Maurizio var da såpass svak at han ikke klarte å hjelpe til med å bære henne. Vi pleiet og stullet rundt henne og lot henne aldri være alene i de tre dagene men hun nektet å spise selv om vi fristet med de lekreste små delikatesser, selv iskremen som hun elsket ville hun ikke ha.

Dette skjedde altså mens vi ventet på at de skulle kontakte mannen min fra sykehuset, derfor er det egentlig umulig å ikke komme inn på Stella sin bortgang også fordi at jeg tror at tingene henger litt sammen og jeg er helt sikker på at hun visste at Maurizio var alvorlig syk.

Etter tre dager kom jeg i kontakt med en annen dyreklinikk hvor jeg fikk fortalt og forklart situasjonen.
Her ble vi godt motatt med stor forståelse og siden det egentlig ikke lenger var noen utvei tok vi farvel med Stella, mens tårene rant.
Dette var noe jeg alltid har gruet meg til,  å måtte ta avgjørelsen med å ta farvel med Stella selv om jeg jo egentlig visste at det en dag skulle skje. Men det ble en helt annen opplevelse enn det jeg hadde tenkt det ble faktisk en god og verdig avskjed.
Det virket faktisk som om Stella var takknemlig, lettet og «glad» for å slippe å lide. Hun var avslappet, vakker og så akkurat ut som den lille vakre valpen hun var når hun kom til oss, da hun sovnet inn.

Men akkurat her må jeg stoppe litt. Jeg har vel alltid vært litt «smårar» og er «flink» til å kjenne på atmosfære og følelser som ligger i luften. Det å være litt «overtroisk», selv om jeg egentlig ikke tror på noe, så har det nok hjulpet meg mange ganger i livet, i mange forskjellige situasjoner.

Og akkurat det har hjulpet meg også i denne situasjonen og som jeg skal fortelle deg om.
Før Stella sovnet inn sa jeg til henne ‘Stella…ora devi pensare tu a Maurizio ‘ . Som underforstått betyr ‘Stella nå er det din tur til å ta deg av Maurizio og få han til å bli frisk igjen’

Det var en trist tur hjem igjen ….uten Stella. Selv om vi visste at vi hadde gjort det eneste som var riktige for henne.

Etter en times tid ringte telefonen, det var Maurizio som kunne fortelle at  ‘Stella er allerede i gang’ På skrivebordet hans lå det en beskjed om at han måtte ringe til et av Italias beste institusjon innen behandling av kreft.
Her gikk undersøkelsene på rullende bånd med sluttresultatet at det ikke var mulig med operasjon siden det ville være alt for risikabelt pluss at det var spredninger i andre organer. Han hadde lymfekreft med store celler i tykktarmen, pancreas og nyre. I magesekken hadde svulsten satt seg fast på innsiden og var 5 cm tykk, som var grunnen til at han omtrent ikke klarte å spise.

Han ble hasteinnlagt og fikk intravenøs næring i 12 dager. Den første cellegiften ble delt opp i tre dager siden det var fare for indre blødninger.

Som sagt så skjønner jeg først nå at livet hans hang i en tynn tråd mens nå nå kan vi endelig se lysere på fremtiden….etter 6 behandlingen med cellegift.
I går fikk vi nemelig en gledelig nyhet av resultatet fra TAC eller tunnelen som dere vist kaller undersøkelsen i Norge. Legen sa at behandlingen går strålende og at han reagerer perfekt på medisinene og cellegiften.

Derfor gikk tankene mine igjen til Stella i går siden jeg er sikker på at hun ville ha gjort, har gjort og fortsetter for å redde «prinsen sin». Det høres kanskje naivt og dumt ut for noen av dere mens for meg hjelper det.

Selv om vi fikk gode nyheter i går så vet vi at vi enda ikke kan rope HURRA, vi vet at livet og humøret fremdeles vil være som en berg og dalbane. Men som sagt akkurat nå så ser vi lysere på fremtiden og det føles nesten som å kunne sette seg ned for et pust i bakken.

Men det å sette seg ned for en pust i bakken gjør også at man gir seg selv lov til å tenke, senke skuldrene og legge fra seg «masken» som man har når er en «støttespiller» til en som er kreftsyk.

Jeg har som sagt tenkt å skrive om dette lenge men jeg har ikke klart det, det har vært alt for vanskelig. Det er kanskje noen av dere som reagerer på at jeg er såpass åpen men for meg har det alltid vært en slags terapi å skrive å sette ord på følelser og tanker å få de ned på arket for å komme meg videre til nye kapitler.

Det føles riktig og godt å igjen være klar for å ta på fatt livet.
En viktig del av mitt liv er faktisk jobben min og å kunne videreføre det jeg brenner for, ting som gjør andre glade noe som automatisk smitter over på meg selv.

Selv om det kommer til å være noen forandringer med bloggen min så håper jeg at jeg igjen får tilbake skrivelysten, å komponere nye retter og oppskrifter og fortelle dere om livet her i Italia, om meg og mitt.

Det er ikke mere jeg skal føye til…..denne gangen. Men jeg kommer sikkert tilbake til noe og jeg har vært inne på tanken med å skrive om hvordan det føles og er å være «støttespiller».
Men jeg vet også at ikke alle liker å lese og snakke om følelser noe som jeg aksepterer fult ut. Og siden jeg startet med denne bloggen for å videreføre maten, livet og Italia. Derfor tror jeg faktisk at det er det beste å holde seg til det ellers blir det enda mere virrvarr enn det allerede er.

En god varm klem til dere alle, I’m back again.

❤️