April 2016
Andre Kapittel.
Turen til Torino begynte med den hele ferske fisken som lå i kjølebagen i bagasjerommet……
Og Thomas som satte seg surt inn i bilen etter at han omtrent hadde ligget henslengt på panseret mens han ventet på meg, han lurte på hvor i all verden det var blitt av meg!
Jeg kom heseblesende ned med Stella i bånd, to fulle bæreposer i den ene armen, under den andre hadde jeg bøkene og genseren som Thomas hadde glemt å ta med seg. Akkurat i det øyeblikket jeg kom ut av inngangsdøren rundet en katt hjørnet. Stella steilte, jeg hylte og Thomas så surt på meg og lurte på hvor bilnøkklene var.
Jeg begynte å telle, etter at både jeg og Stella hadde fått roet oss ned. Innholdet fra bæreposene fløt rundt oss ved inngangen etter at jeg hadde sluppet de mens jeg tviholdt på en skikkelig ilter bikkje som skulle ta katta. En….to……tre……fire……, jeg lover deg, jeg prøvde faktisk å telle til ti. Men i mellomtiden hadde Stella hadde fått øye på katten igjen så jeg hadde nok å gjøre med å roe henne ned……igjen.
Mens jeg plukket opp posene ga jeg Thomas bilnøkkelen med et grynt. “Hva erre du er så nervøs for a”? spurte han. Vi fikk stablet alt inn i bilen, med Stella i baksete. På vei til motorveien gikk det ganske greit bortsett at Thomas ikke helt skjønte hvorfor vi skulle helt til Chiavari for a ta motorveien. Nå er ikke jeg så overbegeistret i å kjøre motorveier, jeg kjører helst litt ekstra på vanlige veier med min lille Fiat Panda. Når man fyyyker avgårde med en såpass liten bil kan det være som å kjøre på to hjul i svingene når farten ligger på 120 km/t.
Thomas lente seg inn mot døren og sa at han hadde tenkt å sove, Stella begynte å pese og skjelve i baksetet da hun skjønte at vi skulle ut på motorveien ( hmmm….kanskje hun ligner på meg )!
Like før vi skulle ta billetten fra motorveiautomaten spratt hun foran på fanget til Thomas, jeg begynte å hyle hysterisk mens jeg tikket inn til ventre og stoppet bilen ” VAI DIETRO” hylte jeg mens Thomas klappet henne beroligende og svarte meg rasende at jeg måtte roe meg ned og at jeg ikke kunne stoppe der jeg hadde stoppet. Jeg så ikke på han en gang, jeg bare knurret “jeg vil bare ha bikkja tilbake i baksete”!
Etter mange fekter og hysteriske hyl kom vi oss av gårde med Stella i baksetet og Thomas foran ( som i mellomtiden hadde bestemt seg for ikke å sove.) På vei til Torino. …… Turen gikk omtrent som jeg allerde fortalte deg i forje kappitel som du kan lese om….hvis du har tid og lyst
Litt småprat, om vær og vind. Diskusjonen begynte egentlig med mat. Maurizio hadde bestilt bord om kvelden på en riktig god fiskerestaurant i Torino. Da jeg fortalte det til Thomas hadde han akkurat sagt at jeg aldri lagde noen fiskeretter når jeg var i Lavagna!!! Jeg…..jeg som begynner å ringe til fiskehandleren på fisketorvet i Chiavari lørdag morgen for å høre hva han har av lokal fisk.
Nå er jeg så heldig at han forteller meg hva som er super ferskt og lokalt. Da handler jeg inn for lørdag og søndag pluss at jeg pleier å lage noe som Thomas kan varme opp dagene etterpå. Vel, etter Thomas sin mening lager jeg bare brødblingser eller retter av svinekjøtt…..Jeg…..jeg som nesten aldri kjøper svinekjøtt bortsett fra pølser, salsiccia, svinekoteletter, svinefileét og svinestek. Nei ærlig talt….jeg kjøper det nesten aldri bortsett fra kokt skinke og spekeskinke. Så jeg må nesten innrømme at da blir det jo noen brødblingser av og til. Men hvilke brødskiver, spør du meg. Sammtidig må du huske at i Italia blir det servert to varme måltider om dagen. Så hvis jeg “jukser” en gang i løpet av helgen synes jeg at det er heeeelt naturlig, eller hva ?
Kjenner du til denne grønnsaken. Du finner den bare på denne årstiden. Den heter ” Barba di frate ” på italiensk. Jeg vet ikke hva den heter på norsk. Det kjennes ut som en mellomting mellom gressløk, gress og tang når du tar på det.
Det kan hende at jeg fortalte deg om den i fjor men det har sikkert gått i glemmeboken. Det har det i allefall gjort for meg, for hvert år når jeg ser den hos grønnsakshandlerne min tenker jeg “ÅÅååååå….så godt, men hvordan var det jeg lagde dem ?
Til slutt blir jeg helt hekta på de og siden jeg vet at sesongen snart er slutt finner jeg opp nye retter for at ikke Maurizio skal skjønne av vi spiser “Barba di frate” hver bidige dag. I år ble det risotto med ” Munkens skjegg” , for det er det ordene “Barba di frate” betyr.
Jeg lager risottoen slik jeg vanligvis gjør, du kan godt ta en titt på en av mine oppskrifter på risotto
Jeg slenger hele bunten med grønnsakene over i risen. Først vasker den grundig i vasken siden den av og til er full av jord og sand. Jeg skifter vann 3 ganger.
Fremdeles dryppende legger du de over risen sammen med et par øser kraft. Mens du fortsetter som vanlig risotto.
Den enkleste måten er å legge dem dryppende i en dyp stekepanne sammen med et par spiseskjeer ekstrajomfruolivenolje. I fjor la jeg ved et fedd hvitløk og noen ganger en bit chili. Det gjør jeg ikke i år…..i år tar jeg bare olje og litt salt, vær forsiktig med saltet, grønnsakene “forsvinner” mens de koker. Etter at alt vannet er tørket i pannen rører jeg inn en dasj med Tabasco….that’s it ! Eller litt nypresset sitron.
Hvis du vil ha en krem lar du det være bittelitte vann igjen på bunnen, ta pannen vekk fra platen og rør inn en klump med smør mens du rører energisk. Vil du ha den ekstra kremete tilsetter du en dasj med fløte, og hva med sprøsstekt bacon som du knuser i biter og strør på toppen når du servere det…..Ååååå det skal jeg lage neste gang, for det har jeg aldri laget, men det hørtes jammen godt ut! Selv om jeg vet at Maurizio ikke kommer til å bli så fornøyd, han er ikke så glad i fløte. Men det er jeg, jeg er jo litt sausemenneske jeg også, normann som jeg er. Men jeg har lært å elske de italienske sausene enda mere, stekeskyer hvor du tilsetter tomater, løk, hvitløk, gulrot, stangselleri, en dasj med hvit eller rødvin, urter….that’s it!……uten kremfløte. Men av og til “lengter” jeg som sagt etter noe som er kremete.
I rundstykkene som du så på bildet i sted la jeg grønnsakene som fremdeles var varme direkte på brødet. Oppå der igjen la jeg “La Burrata”, som er en myk mozzarella ost med en fløyelsmyk krem inni. Den smeltet enda litt mere takket være de varme grønnsakene. På toppen la jeg et par skiver med Parmaskinken, da manglet det bare kronen på værket…nemmelig toppen av rundstykket.
Du kan også servere disse grønnsakene med egg, Barba di frate er litt syrlig i smaken men ikke bitre og de passer veldig godt til egg.
Server dem sammen med dampet og stekt fisk.
Eller server dem akkurat slik de er.
Hvis du ikke får tak i munkenes skjegg kan du bruke spinat eller beta på samme måten. Men da synes jeg at det passer med en dasj nypresset sitron når de er ferdig kokte.
Hvorfor havnet jeg egentlig her. Jeg er et skikkelig rotehode, eller det er ikke det heller. Det kommer alt automatisk på en gang.
Tankene vandrer i vill fart….akkurat som Thomas, Stella og jeg gjorde på motorveien til Torino. Stemningen var blitt avslappet i bilen helt til vi kom til bilettluken hvor vi skulle betale for motorveien.
Jeg fant ikke lommeboken min, Thomas hadde ikke kontanter men han hadde et bankkort som dessverre har noen problemer av og til. Og selvfølgelig hadde det problemer akkurat nå siden det ikke funket, jeg begynte å bli hysterisk igjen men skjønte selv (heldigvis) at det hverken var tid eller sted for hysteriske anfall da jeg så den lange køen som hadde dannet seg bak oss. Ikke hørte jeg heller hva hun bak glassvinduet sa til meg men som etterhvert begynte å skrike.
Derfor jeg gikk raskt ut av bilen mens jeg prøvde å smile unnskyldende til de iltre bilistene som satt i bilene sine bak meg. Jeg vet ikke hva Thomas trodde da han raste ” hvor i allverden skal DUuuuuuu” da jeg åpnet bagasjerommet. Til og med Stella var blitt stille og turte ikke å bjeffe mere på damen bak glassvinduet.
I bagasjerommet fant jeg raskt frem jakken min hvor lommeboken lå. Og heldigvis…..der lå en 20€ seddel og ventet på meg. Glade og fornøyde kjørte vi videre da bommen gikk opp mens jeg tørket svetten, men skal jeg være helt ærlig var kanskje damen bak glassruten og de som satt i køen bak oss enda gladere.
Ahhhh…..hvor glad jeg var mens vi kjørte inn på den vanlige veien, herfra tar det ca 1/2 time til der hvor jeg bor. Stella begynte å pipe i baksetet da vi nærmet oss landeveien hvor vi pleier å stoppe for en luftetur. Thomas så på meg med store øyne da jeg svingte av fra hovedveien og kjørte inn på en uasfaltet vei og hompet i vei for å parkere bilen inntil grusveien.
Jeg pleier å kjøre litt inn på siden av et jorde hvor det bare vokser gress, gresset hadde vokst seg ganske høyt. Men jeg visste at det ikke var noen grøftekanten der, noe som Thomas tydelig ikke visste siden han begynte å bli ganske hysterisk, nesten like hysterisk som jeg hadde vært da Stella hoppet foran på fanget hans. Men “lydig” som jeg er ble det til at jeg stoppet bilen mens Stella og jeg hoppet ut av bilen, gjett om hun ble glad…..litt mindre glad ble hun da hun skjønte at Thomas ville bli sittende sur i bilen å vente på oss ALENE?…Det virket som om Stella ikke var helt fornøyd med det der hun stod og så fra meg til bilen og tilbake til meg mens jeg ropte “Andiamo Stella”. Hun så forferdet på meg som om hun ville si…”vi kan vel ikke bare la han sitte igjen alene, det kan jo skje hva som helst…hva om han bli kidnappet uten at jeg kan passe på ” Så hun hoppet inn i bilen og nektet å komme ut igjen før Thomas åpnet døren sin for å bli med oss, ut på tur…..alltid sur på tur.
Og det magiske med en tur, er at man kan ikke være sur. Thomas var egentlig riktig fornøyd der han vandret med Stella ved sin side.
Om kvelden spiste vi middag på den restauranten hvor Maurizio hadde bestilt bord mens fisken i kjølebagen lå i bagasjerommet og Stella lå i baksetet og ventet på oss.
Lurer du på hva som skjedde med fisken…..som jeg hadde kjøpt om morgenen, og ikke dagen før som jeg fortalte deg i går ! Så den var akkurat like frisk som en fisk skal være, da vi kom hjem la jeg den i kjøleskapet….”den får heller vente til i morgen” tenkte jeg mens jeg sovnet.
❤
