Nå har jeg altså fått helt dilla på dette gresskaret fra Sisilia, eller Sicilia som vi sier her i Italia. Jeg gir meg ikke før jeg her kommet i mål så nå har jeg lagd forskjellige versjoner for å prøve meg på denne grønnsaken som jeg ikke kjente fra før av. Det som er litt morsomt var at jeg har oppdaget at det ikke bare jeg som ikke kjenner den. Naboene min kjente den altså ikke, til og med min faste grønnsakshandlere som dyrker omtrent alle slags grønnsakene og som han selger så på meg med store øyne da jeg spurte han om han hadde zucca siciliana. Så nå har jeg skjønt at det bare er noen av de lokale bøndene her i San Mauro Torinese som dyrker den selv om de ikke aner hvordan man skal forbrede den.

Etter det første forsøket prøvde jeg ut den klassiske suppen som Gianna hadde tipset meg om.

Igjen hadde jeg tatt meg en tur på markede for å kjøpe dette gresskaret. Denne gangen var jeg så heldig at jeg kom i snakk med en mann som fortalte meg at han hadde spist denne “suppen” til frokost! “Jøss, såpass”tenkte jeg siden de fleste italienerene spiser noe søtt til frokost! Jeg prøvde å spørre han om hvordan man lagde denne suppen men der måtte han melde pass. Det var kona hans som stod for matlagingen fortalte han med stjerner i øynene og et stort smil. Det var ikke vannskelig å se at han elsket både kona  og maten som hun lagde. ” Men vent litt a “sa han, ” jeg ringer og spør henne ” sa han mens han halte telefonen sin opp fra lommetasken sin. ” Hei, jeg er på markede for å handle inn grønnsakene som du bade meg om og ved siden av meg står det en dame og lurer på hvordan du lager den suppen som jeg spiste til frokost i morges ” Han satte på lyden sånn at både jeg og de som stod ved grønnsaksboden fikk oppskriften og forklaringen på direkten. Jeg elsker disse øyeblikkene, dette er det jeg kaller for lykkelige øyeblikk.

Etter at jeg hadde handlet inn alt som jeg trengte til suppen fortet jeg meg hjem for å starte med prøvelagesmakingen min. Det jeg trengte var gresskaret med sine blader ( jeg bruker ikke stilkene ) løk, tomater og poteter.

Suppen skulle vi ha dagen etter. Det er greit å lage middag på forhånd når man skal ut på tur…på søndagstur….uten noe surmumling. Da har vi middagen klapper og klar når vi kommer litt sliten og surrete i hodet etter en tur på høyfjellet. Men det kan du lese om senere…. hvis du har tid og lyst!

Denne gangen skrellet jeg gresskaret, jeg vasket bladene ekstra godt, flådde tomatene og skar løken i tynne skiver.

Løken svirret jeg lett i gryten sammen med 4-5 ss Jomfruolivenolje til den ble myk sammen med en bit peperoncino ( chili), en klype salt og bruntsukker. Saltet hjelper for å få væsken ut av løken sånn at løken surrer seg myk og søt.

Tomatene skar jeg opp etter at jeg hadde flådd de og la de oppå løken.

Deretter tilsatte jeg noen poteter som jeg skar opp i små biter. Det samme gjorde jeg med gresskaret.

På toppen la jeg bladene som jeg hadde vasket og skåret opp ( vask bladene ekstra godt, 4-5 ganger for at det ikke skulle bli med noe jord eller sand)

Gryten satte jeg over sterk varme til det begynte å koke, da slo jeg ned varmen og satte grytelokket over gryten. Der fikk den stå å putre en times tid.

I mellomtiden svarte jeg på noen Mail og prøvde å skjønne hva jeg hadde gjort galt da jeg lagde en ….hmmm, ja hva har jeg egentlig laget? Jeg har faktisk ennå ikke skjønt hva jeg har laget på Facebook, jeg skulle lage en egen side for bloggen min www.carolinesgourmet.no Istedenfor tror jeg at jeg har laget en forretningside!!! Aner heller ikke hva som er forskjellen?  Men har blitt tipset av Gunnar (som jeg ikke kjenner, men som jeg tror følger bloggen min siden han tar seg tid til å sende meg meldinger om hva som hadde vært lurest, noe jeg setter utrolig stor pris på så det skal du ha Tusen takk for Gunnar)  Desverre skjønner jeg ikke bæret om hva jeg egentlig skal gjøre nå, skulle gjerne ha fulgt ditt råd. Du har jo til og med sendt meg en link om hvordan man gjør det, men det er som om det stopper opp for meg siden jeg må ha det inn med teskjeer når det gjelder teknologi. Alt tar sin tid og når det gjelder tid så har jeg lettere for å bruke tiden min på kjøkkenet eller oppdage nye steder, nye opplevelser og smaker. Derfor lar jeg det skure og gå så lenge med denne nye siden min til det går et lys opp for meg!

Så der stod gryten på lav til middelsvarme og småputret en times tid med lokket halveis på. Jeg rørte litt om og tilsatte en halv kopp med vann siden det virket litt tørt.  (Er det for mye væske koker du det inn med lokket av) Så tilsatte jeg litt salt og lot det koke ca 15 minutter til. På denne måten beholder grønnsakene litt av spensten  uten at de moser seg opp. Hvis du vil ha den mere kremete ( som de fleste nordmenn foretrekker, og noen italienere!)  Kan du strø bittelitt mel over løken når den er blitt myk. Ellers kan du mose opp noen av potetbitene. Smak den til med salt og eventuelt pepper. Det skal bli en slags grønnsakstuing men jeg foretrekker å se grønnsakene og ikke en grønnsakstappe, derfor er jeg veldig forsiktig med å røre på slutten. Når potetene er ferdigkokte er retten også ferdig.

Som sagt så lagde jeg denne retten i forveien for å ha middagen klar etter søndagsutflukten og den passet perfekt til alle ostene som vi kjøpte med oss på søndagsturen.

Det hadde vært en utrolig flott dag både når det gjaldt naturen, temperaturen og for ikke å snakke om noen av de beste ostene jeg har spist på lenge.

Denne gangen skulle vi reise til et området hvor vi aldri hadde vært før.  Vi visste at den franske grensen lå like ved og vi hadde tenkt å ta oss en tur over grensen. Jeg elsker Frankrike, jeg elsker språket, vinene, maten….ja, rett og slett alt! Selv om jeg er norsk, bor i Italia og ikke snakker et ord fransk bortsett fra Vuole vu cosce av mec sa soir. ( bare se hvordan jeg skriver “fransk”)  Du husker sikkert den sangen hvis du er like gammel som meg! Vel, det er alt jeg kan si på fransk, ikke akkurat noe man sier til den første franskmannen du møter eller når du kommer inn på et bakeri, som jeg gjorde! Men alt dette skal jeg fortelle deg om i morgen!

Da vi kom hjem dekket Maurizio bordet og pakket ut alle ostene som han la på et fat.

Jeg varmet opp gresskargryten til den var lunken og skar opp loffen, i tjukke skiver! Hmmmmm……det var den middagen a! Og den turen og den søndagen!

Vi hadde kjøpt med litt ost til naboene våre også og siden de hadde smakt den første gangen jeg hadde laget noe av dette gresskaret som de ikke kjente, tok jeg med en bolle sånn at de også skulle få smake på fortsettelsen.

❤