Jeg tar alltid en tur på det ukentlige markede for å handle, akkurat som de fleste italienerene. Det er nesten som en fest for de fastboende, her møter man venner og kjente mens skravla går. Og det er alltid noe nytt å lære og nye ting man oppdager, akkurat som disse grønnsakene. Egentlig har jeg nok sett disse gresskarene før men jeg har aldri lagt noe særlig merke til de siden jeg for det meste bruker andre familiemedlemmer av gresskar og squash på denne årstiden. Her i Piemonte blir de kalt for gresskar mens på Sisilia sier di zucchini eller rettere sagt Tinnirumi. Er ikke det et morsomst navn kanskje?
Jeg har kanskje allerede fortalt deg hvor varierende den italienske maten er og hvor flinke de fleste er til å bruke det sesongen byr på. Denne grønnsaken får du tak i nå på sommeren
Hvert fylke har sine egene frukter, grønnsaker, urter, retter og måter å lage maten på. Ikke bare det, det kan også være at navn på en rett kan være en helt annen rett i et annet fylke. Ta f.eks retten som heter ” Panissa “. I Liguria er det en slags “pudding” av kikertmel. Man koker melet sammen med vann til en tykk grøt, etter at den er avkjølt skjærer man den i skiver eller terninger. Skivene eller stavene blir gjerne frityrstekthttps://carolinesgourmet.no/panissa/ mens terningene blander man sammen til en salat sammen med vårløk og tunfisk. Det er kjempegodt og hvis du skulle bli nysgjerrig så finner du oppskriften min her på bloggen.
Mens hvis du spør om Panissa i Piemonte vil du få servert en risotto med den italienske pølsen som heter salsiccia og brune bønner. Polpetone i Liguria betyr at det er en grønnsakspai mens i Piemonte er det en kjøttpudding. Så nå skjønner du kanskje hvor vrient det kan være noen ganger og at det er umulig å vite alt innen det italienske kjøkkenet…selv for en italiener.
I forige uke gikk jeg som sagt en tur på det ukentlige markede egentlig hadde jeg tenkt å bare kjøpe trombette. Trombette kan ligne litt på squash men de er myyyye bedre, synes iallefall familien min og jeg.
Mens jeg sto å ventet på min tur fikk jeg øye på noen merkelige blader i en kasse som jeg aldri hadde sett før.
Da det ble min tur spurte jeg hva det var for noe og om hvordan man forbrede de. “Ååååå det er bladene til gresskar ” sa bonden som sto bak disken. Hvordan og hva man lagde av de, nei, det visste han ikke.
Men det visste en dame som stod ved siden av meg. Hmmmm…jeg klarte ikke å dy meg og kjøpte med meg både bladene og den merkelige lysegrønne gresskaret pluss en halv kilo trombette, i tilfelle det skulle bli en fiasko av nyheten. Jeg hadde fått tips fra damen at jeg skulle koke bladene et par minutter for så å tilsette de i en tomatsaus til pastaen. Heldigvis var det også en annen som tipset meg at man bare brukte bladene og ikke stilkene, ellers hadde jeg nok slengt alt sammen i gryten!
Det er sånn man får kontakt med italienere, når man begynner å spørre på markeder om hvordan man lager ditt og datt. Italienere elsker å snakke om mat og fortelle om hvordan de lager sine egene retter og jeg elsker når de begynner å fortelle. Jeg elsker også enkle hverdagslige oppskrifter og husmannskost, uten alt for mye jåleri med dekorasjoner av rettene og merkelige sammensetninger av smaker. Jeg har lært utrolig mye på disse ukentlige markedene ved å grave og spørre. Mens jeg gikk hjemmover begynte jeg å fundere på hva jeg skulle lage av det som jeg hadde kjøpt. Er ikke akkurat dette det man kaller impulskjøp? Men jeg angret ikke. Finnes det noe morsommere enn å være nysgjerrig å lære nye ting? Det er vel en av livets hemmeligheter?
Plutselig kom jeg på at jeg glemt å spørre om den skulle skrelles! Men det vet sikkert naboene mine tenkte jeg mens jeg stakk bort en tur å høre med de. Der var det lite hjelp å få siden de aldri hadde hørt eller smakt noe lignende. Like klok gikk jeg opp til meg selv for å starte med lunsjen. Jeg bestemte meg for ikke å skrelle den etter at jeg hadde tatt meg en bit for å kjenne om det gikk ann å tygge skallet. Jeg kokte bladene som “La Signora ” hadde fortalt meg før jeg la de i en stekepanne med littegranne salt for at alt vannet skulle fordampe. Gresskaret skar jeg i biter og stekte i stekepannen akkurat som om de hadde vært squash. Litt olivenolje, en klype salt og på slutten en dasj med acetobalsamico.
Siden jeg som sagt ikke visste om jeg skulle ha tatt av skallet eller ikke hadde jeg altså valgt å beholde det på….noe som selvfølgelig var feil! Man lærer jo også av å feile men siden den var ganske liten for gresskar å være var også skallet syltynt derfor var det ingen som merket at den egentlig skulle vært skrelt…litt flaks må man jo ha! Smaken var ganske nøytral men passet perfekt sammen med mozzarellaen som jeg hadde kjøpt. Jeg hadde ikke rukket å kjøpt brød, du vet kanskje at de fleste italienere blir helt tussete hvis det ikke ligger en brødbit på bordet. Derfor skar jeg gårsdagens rundstykker i to og lot de bli gyldne under grillen. Jeg skar opp noen tomater som jeg blandet i en bolle sammen med en klype salt og en god Jomfruolivenolje. Når du gjør dette vil tomatene gi ifra seg litt av væsken sånn at du ” dynker ” brødet med væsken som har dannet seg, på denne måten slipper du å bruke flere liter med olje for at brødet ikke skal være for tørt.
Siden heller ikke naboene mine hadde smakt denne grønnsaken og fordi jeg ALLTID lager litt ekstra stakk jeg en tur ned med en tallerken for at de prøvesmake eksperimentet mitt.
Nå som jeg har fått snusen i denne grønnsaken kommer jeg til å prøve meg frem med nye forskjellige retter. Jeg er allerde kommet godt i gang etter at jeg ble tipset av Gianna, som kommer fra Sisilia om hva de kaller den der og hvordan de bruker den. Hva jeg lagde etter at jeg hadde lært at jeg skulle skrelle den skal jeg fortelle deg om neste gang. Du kan kanskje gjette ved å ta en titt på dette bildet som jeg tok
❤
