Følg meg!

Friuli og Trieste.

En perle for vinelskere med alle vingårdene som ligger på rekke og rad i utrolig vakker natur.

Et bortgjemt hjørnet av Italia mot grensen til Slovenia. Det var der vi feiret årets ferie , vi kjørte gjennom vinrankene til forskjellige vinprodusenter mens solen skinte og varmet. Innhøstningen av druene var allerde startert, det var faktisk mye større mengder av druer enn det hadde vært de siste årene.

 

Trieste var en stor overraskelse. Jeg har alltid trenkt på Trieste som en trist by. Jeg oppdaget en utrolig vakker, aristokratisk og stolt by med den store vakre plassen som går direkte ut i havet.

Vi gikk en tur langs bryggen som gikk rett ut i havegapet og når vi stod helt ute på tuppen kunne vi beundre byen som om vi seilte forbi Trieste på bøljane blå.

 

For en vakker by og for en vakker plass og for en god kopp espresso som vi fikk servert i baren på plassen. Du vet kanskje at Illy kommer fra Trieste?

Her er også hotel med svømmebasseng i underetasjen. Ja, hvorfor ikke, det er lov til å drømme og det er gratis, tenkte jeg mens jeg tok meg en runde i de indre gemakkene.

Etterpå vandret vi gjennom smugene opp mot kirken og slottet.

Det begynte å bli sent mens vi gikk mot bilen som vi hadde parkert langs kanalen.

Er det ikke vakkert kanskje? Jeg skulle gjerne ha vært i denne byen et par dager. Ikke for det! Det var ikke så værst der hvor vi overnattet heller! Hotellet vårt lå i skogen i små hytter! Vi hadde til og med en egen privat badstue som jeg selvfølgelig måtte prøve da vi kom hjem etter en lang dag i sus og dus og med mange inntrykk.

Og årets bad? Jo det tar man i skogen!

Det andre stedet hvor vi bodde var på et slott hvor vi hadde vår egen lille leilighet med en stoooooor grønn plen foran. Ja,det var faktisk midt i druerankene.

Så du kan jo tenke deg selv. 5 perfekte dager med arkitektur, gourmetopplevelser, vin, natur og sol. «Det er akkurat dette vi trengte» tenkte jeg mens vi kjørte til San Daniele. Du har kanskje hørt om spekeskinken San Daniele?

Jeg synes at den er mer delikat og søtere enn parmaskinken. Siden hele ferien vår var tatt på sparket uten å ha bestilt omvisninger på forhånd begynte vi å ringe til de forskjellige produsentene mens vi satt i bilen. Den ene etter den andre beklaget at de ikke hadde mulighet til å ta i mot oss endte vi til slutt hos en liten produsent som hadde gått i generasjoner. Det er ikke alltid at de store og kjente produsentene som er de beste. Det fikk vi bekreftet da vi smakte på skinken som var skåret syltynt og som bare smeltet i munnen.

Etter at vi hadde vært på omvisning der skinkene ble forbredt og lagret satte vi oss til bords for lunsj med? Selvsagt var det spekeskinken som var selve kongen på bordet i godt selskap av oster, grønnsaker i olje og edikk og lokal vin. Et skikkelig herremåltid, til og Stella var fornøyd der hun lå pent under bordet. Kanskje fordi jeg mistet en skive skinke på gulvet at hun lå der så pent?

Vinprodusentene i dette området ligger på rekker og rad som små og store perler. Store kjente produsenter, mindre kjente produsenter, små lokale produsenter og selvsagt naturvin. Det er naturvin denne reisen egentlig handler om.

Jeg har ikke tall på hvor mange produsenter vi var innom og vi ble alltid godt mottatt selv om de var midt oppi den travle innhøstningen.

Nå er ikke jeg akkurat sånn fan av stjernemichelen restauranter og som stiller seg i kø eller tømmer lommeboken for et måltid. Det kan nemmelig være et måltid som jeg egentlig ikke setter så stor pris på som jeg sikkert burde gjøre. Jeg kan ha vannskeligheter med noen smaker siden jeg egentlig setter størst pris på enkle smaker og tradisjonelle retter. Akkurat sånne retter som vi fikk servert på dette bortgjemte stedet.

Her fikk vi smake på det lokale kjøkkenet. Dette er andre smaker enn det som jeg er vant med i det italienske kjøkkenet og ligner litt mere på norske smaker synes jeg. Det blir brukt mye smør og fløte og rettene er ganske mektige. For at vi skulle få smake på litt av hvert fra det tradisjonelle kjøkkenet fikk vi servert flere av rettene sammtidig.

Gode og mette var vi igjen klare for nye opplevelser helt til vi ble stoppet av innehaveren som mente at vi bare måtte smake på en dessert som er typisk fra dette området. Hvordan skal jeg forklare deg den. Den ligner kanskje litt på digre raspeballer som blir fylt med plommer, stekt i ovnen ( vi måtte vente 20 minutter for at den skulle bli ferdig) for så å bli servert med smeltet smør.

Hvis vi ikke allerede hadde vært mette før kan jeg love deg at vi ble det nå for dette var en skikkelig mektig dessert. Ikke akkurat min favoritt men det er alltid en ekstra opplevelse å kunne få smake på retter som presangterer de forskjellige områdene.

Mennene i mitt liv ville som sagt prøve en restaurant med stjerne. Noe jeg ikke angret på for her var det rene smaker fra et tradisjonelt kjøkken. Kokken selv var et fantastisk menneske med en elskverdigheten og hjertevarme som er sjelden å finne i dette miljøet. Maurizio ble faktisk så rørt at han ble blank i øynene der han satt.

( Maurizio og Thomas vil ikke at jeg skal nevne dem i denne fortellingen, de vil egentlig ikke at jeg skal skrive fortellingen heller. Men skitt au, jeg gjør det likevel, så får de heller sette meg i skammekroken til jeg har lært meg til å oppføre meg som folk flest!

Frokosten spiste vi på hotellet den første dagen men siden den ikke var noe særlig å skryte av, samtidig som at den var ganske dyr, kjøpte vi brød, kaffe, ost og syltetøy som vi spiste på bordet under druerankene mens kaffen stod å putret på komfyren inne i leiligheten vår.

Det var stille, solen skinte fra en blå himmel mens vi la planer for dagen. Siden vi allerde hadde bestilt bord på stjernerestauranten om kvelden tenkte vi at det hadde vært greit med en enkel piknik til lunsj. Derfor dro vi ned i den lille byen hvor vi kjøpte brød og to forskjellige spekeskinker. Vinen som var igjen fra gårsdagen lå fremdeles i bilen og fikk holde i og med at vi skulle besøke to vinprodusenter før lunsj.

Disse produsentene var på bitte små steder som jeg aldri hadde klart å finne hvis det ikke hadde vært for….( ja, vel, det går ikke ann å ikke nevne han, han får heller blir sur! ) Det var nemmelig Thomas som hadde lagt opp ruten vår og valgt ut de forskjellige vinprodusentene og som viste seg å være en fantastisk flott rute. Det var også han som fant rasteplassen for dagens lunsj. Stedet var perfekt med et minnesmerke for alle som hadde gitt sitt liv for fedrelandet under krigen.

Gourmetrestauranten som vi besøkte er et helt kapittel for seg. Dette ble en av mine favorittrestauranter. Utsøkte retter, rene smaker uten for mange «komplikasjoner» og ukjente smaker som ble servert med forskjellig vin til hver rett. Det er vel det som dere i Norge kaller for Winedinner? Dette er noe som også er blitt populært her i Italia. Men ikke vent deg at de skal fylle vinglasset ditt til randen. Neida, du får et par cm i bunnen av glasset. Dråper som skal vare til neste rett. Du behøver ikke å være utålmodig med at du kanskje vil ha et par ekstra dråper i starten siden du har fem seks retter som vil si fem seks glass vin. Ta deg heller en grappa til slutt hvis du synes at du mangler litt alkohol i blodet. Stedet så ut som en container. Det var ikke lov til å ta bilder i restauranten eller av rettene, derfor kan jeg desverre ikke vise deg noe. Men, jeg kan love deg at jeg er glad og takknemmelig for at jeg fikk være med på denne fantastiske gourmet opplevelsen uten for mye jåleri.

Slik gikk dagene i sus og dus, noen diskusjoner men også med gode samtaler og opplevelser, akkurat sånn som livet er.

Dagen etter tok Thomas en  Vespa og kjørte avgårde på egenhånd for å besøke andre vinprodusenter som han hadde snust opp.

Mens Maurizio, Stella og jeg dro til en annen by for å besøke et slott. Det var koselige gater her med mange små butikker.

Bare se på denne bokhandelen.

Tenk om den underste boken er akkurat den som du har vært på jakt etter og vil kjøpe!

På toppen av slottet kjente jeg meg som, ja si det! Kongen på slottshaugen kanskje? Jeg tviholdt på båndet til Stella da et par unge tyskere med et krabbende barn kom leende ut på terassen ut i full fart. En «vanlig» italiener ville aldri latt barna sine krabbe sånn rundt på egenhånd. De er livredde for at barna skal bli skittne og for at de skal slå seg. Jeg hadde nesten glemt hvor raskt små barn kan krabbe og siden Stella ikke helt skjønte hva som kom farende i full fart mot oss tenkte jeg at det var best å skygge banen. Derfor tok et raskt blikk over kanten på slottsmuren før jeg gikk tilbake inn i slottsalene.

Vi hadde avtalt med Thomas at vi skulle møtes til lunsj over en tallerken med ost, spekemat og selvsagt et glass hvitvin.

Det gikk for det meste i hvitvin og naturvin på denne ferden selv om det også finnes utrolig mange og gode rødviner i dette området.   Etter lunsj fortsatte Thomas ferden sin til en annen vinprodusent mens vi gikk en tur på toppen av verden med Stella

Grønne myke høye åser og fjell er det som beroliger meg og er det et tre på toppen som det var her, ja da er det perfekt.

Da trenger man ikke noe annet. Da blir du bare stående der å se mens du puster i stillheten mellom de lekende vindkastene. Tror du at vi helt hadde glemt at vi skulle spise middag? Da tar du feil, denne gangen spiste vi på restauranten til en vinprodusent av naturvin. Utsikten fra bordet kan du bedømme selv. Det var ikke noe å si på maten eller naturvinene heller. med et besøk i vinkjelleren og god musikk ble det en perfekt avslutning på en fantastisk dag.

Det heter seg at alt tar en slutt, det gjorde denne ferien også. Bilen var stappfull av vinkasser fra forskjellige produsenter, spekeskinke og brød med druer som vi hadde kjøpt hos den lokale bakeren som hadde vedovn. Akkurat det var et sammentreff siden jeg hadde bakt focaccia med moscato druer uken før.

Focaccia med druer. Focaccia con uva

Da vi stoppet hos bakeren klarte vi selvsagt ikke å motstå å sette oss ned ved et av bordene som stod ute på den lille plassen med en kopp kaffe og en bolle, før vi reiste hjemmover…til Liguria. Det er alltid godt å komme hjem, hjem til leiligheten vår i Lavagna.

Det er der vi bor, det er der vi har alle tingene våre, sengen vår, bildene, bordet, kjøkkenet og lukten av hjem. Du kjenner sikkert den lukten som lukter hjem. Hvert hjem har sin egen lukt, hver person har sin egen lukt, hver rett har sin egen lukt, hver vin har sin egen lukt og hjemme hos meg lukter det hjemme. Det heter jo «borte bra hjemme best» selv om jeg må innrømme at jeg ikke akkurat hadde hjemlengsel da vi var i Friuli. Hvis jeg tenker meg nøye om så lengter jeg faktisk allerde tilbake til dette fantastiske distriktet selv om det var godt å sitte på terassen hjemme i Lavagna med dype tanker i nattens mulm å mørke med en kopp urtete etter all vinsmakingen og maten.

Tusen takk for at du ble med på denne reisen og reisebeskrivingen. Og tusen takk til Thomas som la opp et perfekt program for opplevelser med vingårder og naturvin og som Maurizio og jeg var så heldige å få være med på. Thomas er nå ferdig utdannet som sommelier og legger opp turer som disse hvor mat og vin er temaet.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

Carolines fylte paprika. I Peperoni ripieni della Caroline

I går var dagen min fylt med forskjellige nyanser i rødt og oransj til og med lukten av de ovnsstekte fyllte paprikaene gjorde at ……

Lørdag

Familie, lunsj, pasta og blåskjell er nøkkelordene for en hyggelig stund rundt bordet. Eller ……..

«Tajin»

Her forleden fikk jeg skikkelig lyst på noen andre smaker, akkurat som når du får lyst på noe som…..

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

4 hendelser på “Friuli og Trieste.”

  1. Merete Kosberg

    Kjære gode Caroline! Tusen, tusen takk for at jeg fikk være med på denne fantastiske reisen din! Jeg ble en gang kjent med en «friulese» da jeg bodde i Italia. Hun var utrolig vennlig og gavmild. Kanskje fordi hun hadde vokst opp i Friuli?

    1. Tusen takk for at du «ble med» Merete.❤ Det var mange fantastiske varme mennesker som vi traff, kanskje en av grunnene kan være at de har fått oppleve livets harde kamp i årens løp.

  2. Hei!
    Kan du anbefale noen restauranter og vingårder i Trieste og ellers i Friuli?
    Med vennlig hilsen
    Anne Danielsen

    1. Hei Anne,
      Jeg kan desverre ikke hjelpe deg med restauranter i Trieste siden restauranten som vi spiste på i byen ikke var noe å rope hurra for. Jeg ønsker deg en riktig God tur 😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen