Følg meg!

Framura i Liguria

Fantastisk søndagslunsj ved havet med tanker om hvor fremtiden bærer.

Våren er kommet…eller rettere sagt i dag var det vår med sol inne sol i hjerte, og du som det skinte!

Til og med tallerknene våre var skinnende rene etter at vi hadde fått med oss de siste smakene med hjelp av en brødbit. Det er nemmelig sånn vi gjør her i Italia for å få med seg alt. Vi kan jo ikke akkurat sitte å slikke tallerknene, og det er nok en av grunnene til italienerene spiser brød til maten. På italiensk heter det «scarpetta» som uttales skarpetta når man svinger brødbitene «elegant» over tallerknen til den blir skinnende ren. Og er det noe rart at vi brukte brødbitene våre grundig for å få med oss rubb og rake av disse rettene ?

Men vi starter fra starten av. Vi har ventet lenge på at denne restauranten skulle åpne igjen for sesongen og at du skulle passe inn i livets puslespill. Vi gledet oss som små unger da vi kjørte hjemmefra til Sestri for å ta toget til Framura.

Det er alltid enklere å ta toget til disse små stedene og byene som ligger på rekke og rad som små perler langs kysten mot cinqueterre. Hvis vi skulle ha kjørt dit hadde det tatt oss nesten en time. Vel, for Maurizio hadde det kanskje tatt en halv time mens jeg, ja jeg hadde nok brukt en times tid på å kjøre opp i fjellet for så å kjøre nedover i alle de smale svingete veiene som man må for å komme til havet. Derfor hadde vi altså bestemt oss for å ta toget, også fordi at det virker som om vi er på ferie når vi tar toget selv om vi egentlig ikke er det.

Finnes det noe koseligere enn å drar på tur sammen med de du er glad i ? Jeg fikk streng beskjed før vi reiste hjemmefra om ikke å ta så mange bilder, men jeg fikk selvsagt lurt til meg et par bilder på toget. Heldigvis ble jeg ikke tatt på fersk gjerning av Thomas, det var værre med Maurizio som skjønte hvor landet lå og begynte å himle med øya mens han nistirret ut av vinduet.

Vi skulle som sagt til Framura for å spise søndagslunsj og ikke hvilken som helst søndagslunsj. Værgudene var i sitt ess, knallblå himmel og solen som begynte å varme etter en lang kald vinter. Denne årstiden er bare helt fantastisk i Liguria. Ikke for varmt og ikke for kaldt…bare akkurat passe. Når du går av toget i Framura kan man lett lure på hvorfor i allverden man valgte å gå av på denne stasjonen siden det første inntrykket som man får ikke er noe særlig imponerende. Det er faktisk så trist at du får lyst til å hoppe ombord på toget igjen og du hadde sikkert gjort det hvis det ikke allerde hadde tøffet videre.  Men bare vent til vi har gått igjennom denne tunellen som er på venstre hånd når du er går av toget. Ikke for det, det er ikke noe bedre heller når du går nedover bakken.

Men til slutt får du øye på noe som får tankene dine på rett kjøl.

Og plutselig går det opp for deg hva du kan vente deg på den andre enden av tunnelen. Du vil nemmelig se lyset.

Det er nesten som å komme til et paradis. Jeg måtte klype meg i armen for å forsikre meg om at jeg var våken og ved mine fulle fem. For her kan det jo bli noen misforståelser på veien siden jeg nevner lys i enden av tunnelen og paradiset. Jeg tror nesten at du også vil tenke det samme når du kommer hit. Ja, for jeg er helt sikker på at du kommer hit en vakker dag. Alle vil jo til cinqueterre nå, men ikke gå glipp av alle de andre stedene som finnes og som så få nevner. Det blir sånn sauflokkturisme. Alle skal se de samme stedene og tingene selv om de vil være de eneste og i hvertfall ikke møte andre landsmenn på sin vei mens de står og går i kø sammen med en horde av turister fra hele verden. Derfor råder jeg deg til å ta et par utstikkere på veien til der du egentlig har tenkt deg. Noe jeg ikke tror at du kommer til å angre på.

Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å sette meg ned på bryggekanten å høre på bølgeskulpene hvis vi ikke allerde hadde bestilt bord på den restauranten som klamrer seg fast der oppe i fjellveggen og som heter L’Agave. L’Agave er en plante som opprinnelig kommer fra syd Amerika. Den vokser også her langs kysten i Liguria som så mange andre steder i Sør Europa. Den trenger noe særlig med vann, derfor greier den seg selv. Når den blomstrer vokser det noe som ligner på et høyt tynt juletre som klatrer seg oppover. Akkurat som denne restauranten som har klatret seg oppover i fjellveggen og er som den vakreste blomsten. Den eneste bakdelen at etter blomstringen så dør planten men før den dør sår den sine frø fra blomstene i bakken under seg. Jeg lurer på om ikke det er en mening med at de valgte akkurat det navnet på restauranten.

Hvis du synes at det ser litt skummelt ut å gå oppover i trappen eller hvis du rett og slett ikke har mulighet til å gå i trapper så kan du ta heisen. Akkurat som vi gjorde, men det var fordi vi var litt sent ute men ikke sent nok til at jeg ville gå glipp av det siste bildet på bakken mens Maurizio og Thomas stod å trippet av utålmodighet av a mor som var gått i fyr og flamme med mobilen sin.

Egentlig var det bare flaks at jeg ikke tryna ute på bryggen og falt i vannet da jeg snublet i et trinn mens jeg var mere opptatt av å ta bilder enn å se hvor jeg gikk.

 

Vel oppe på et høyere plan som vil si 100 meter over havet gikk vi inn i restauranten og selvsagt gikk jeg bakerst.

Selv om det var en fantastisk dag var luften frisk og det var litt kaldt å sitte ute på terassen men man kan jo ikke sitte inne på et sted som dette med denne utsikten. Derfor satte jeg meg ned med kåpen på, hadde det vært deg som kom direkte fra Norge med -21 grader og full vinter hadde du kanskje kommet i shorts, sandaler og med en kortermet genser ( kanskje ikke så rart hvorfor italienerne skjønner at du er turist!) Da jeg endelig var ferdig med å knipse utsikten begynte jeg med bordet vårt!

Egentlig skjønner jeg veldig godt at hverken Thomas eller Maurizio orker mere av denne fotograferingen min og derfor satte jeg meg pent ned siden smilehullene til Maurizio begynte å forsvinne. Thomas lurte på om vi ikke skulle begynne lunsjen med et glass sprudlende vin noe som Maurizio og jeg aldri pleier å gjøre. Men siden det er Thomas som har tatt over kommandoen når det gjelder valg av vin så ble det et glass sprudlende prosecco fra Puglia. Ja, du leste rett denne kommer fra Puglia og var bare helt fantastisk. Faktisk en av de beste jeg noen gang har smakt.

Egentlig hadde Thomas bestemt at jeg skulle smake på en annen mens eieren av restauranten synes at vi alle tre skulle smake på to forskjellige noe som vi alle tre var enige i mens forrettene kom på bordet. Thomas valgte taglioline, fersk hjemmelaget pasta med blåskjell.

Jeg valgte reker med advokado og rødløk.

Mens Maurizio valgte en «primo» som betyr at det er en pastarett. Corsetti er en typisk pasta fra Liguria, tynne ovale pasta som denne gangen ble servert med hvit pesto og merian.

Nå er som sagt ikke jeg noen vinekspert, det er det Maurizio og Thomas som tar seg av. Men jeg vet hva jeg liker og ikke liker og jeg kjenner de forskjellige luktene og smakene selv om jeg ikke er i stand til å kjenne lukter og smaker som kaldrøkt kompost, varmrøkt dugg, svett lærjakke, stivnet snegle osv. Det blir for vannskelig for meg og jeg hater når noen skal prøve å få deg i en klemme ved å spørre «Hva lukter du» mens de stirrer intenst på deg helt til du blir nødt til å slå blikket ned og innrømmer at du ikke gjenkjenner lukten av lakris, mineraler, blomster og bær ( bare for å nevne noen av kanskje de enkleste ) Eller du begynner å fantaserer om hva det kan minne deg om for at ikke noen skal tro at du er helt bak mål og dum. Vel, det jeg kan si var at denne var tørrere i smaken og mere mineral, men som sagt det er min personlige mening. Mens her på L’Agave ble vi fortalt om vinene mens glassene ble skjenket og derfor fikk jeg et innblikk av det som vi smakte på, selv om det også kan influere på lukte og smaksopplevelsen. Men på denne måten blir det som å lære og å dele kunnskapen med en som virkelig kan det uten at det av den grunn skal få deg til å føle deg som en liten dritunge som ikke skjønner bæret ( denne gangen er druen bæret!)

Men til og med jeg skjønte at denne vinen ville passe perfekt til hovedretten til Maurizio for å «rense» ganen mellom hver munnfull av de frityrstekte ansjosene, akkar og red mullet. Retten ble servert sammen med et lite glass karamellisert eddik som en dip for den frityrstekte sjømaten, det var kjempegodt.

Men det hele endte med at det ikke bare var to, det ble også tre, fire og fem forskjellige viner. Men hvis du tror at det ble så mye drikking på oss at vi glemte helt hvor vi var, hva vi het, hvorfor vi var her, og at vi også skulle spise…så tar du feil. Her er det ikke snakk om å fulle vinglass som går over sine bredder, her er det snakk om å nyte litt i glasset av edle dråper. Og derfor valgte Thomas og jeg en lokal vin fra cinqueterre. Denne vinen blir høstet inn med hjelp av en båt siden vinrankene ligger i de bratte bakkene helt nede ved havet. Dette er det som dere kaller en oransj vin. Fargen, smaken og lukten var for intens for meg noe disse hvitvinene mange ganger har. Fremgangsmåten til disse vinene er akkurat som rødvinene….har det blitt meg fortalt.

Lurer du kanskje hva Thomas og jeg hadde valgt som hovedrett ? Thomas hadde valgt grillet akkar som la på en seng av kikerter og med en nyanse av mynte.

Mens jeg ? Jeg valgte et stykke lokal fisk fra grillen som ble servert med grønnsaker. Her blir du servert rene lokale smaker og hvis du er av den typen som vil ha overdådelige svære retter til slett og ingenting så er nok ikke dette stedet for deg. Men det kan du også glemme hvis du er ute etter fersk lokal fisk.

Siden den oransje vinen var litt for spesiell og dominerende etter min smak ga jeg glasset mitt til Thomas og prøvde en annen lokal tørr vin.

Glad og mett tok jeg meg en tur på takterrassen. Her var det en utsikt som nesten tok pusten fra meg. Og siden Maurizio og Thomas fremdeles satt nede oppdaget de jo meg ikke der jeg begynte å knipse i vei…..igjen!

 

Da jeg endelig kom meg ned igjen stod desserten allerde på bordet. En panna cotta akkurat som jeg liker at den skal være, fløyelsmyk pudding som smaker fløte uten å «jukse» med med og melk. Panna cotta betyr kokt fløte så det sier jo seg selv at det er kokt fløte den er laget av.

Til desserten fikk vi servert et lite glass av den berømte hetvinen fra cinqueterre som heter Sciaccetrá.

Denne vinen var perfekt til hasselnøttkaken som ble servert med en capuccinokrem.

Vi nøt de edle dråpene mens vi beundret den fantastiske utsikten. Egentlig hadde vi allerde mistet toget som vi hadde tenkt å ta. Men i dag lot vi tiden stå stille uten en fastlåst timeplan som vi vanligvis har i hverdagen. I dag nøt vi solen, landskapet, maten, vinen, småpratingen, meninger og det å ta seg tid til å være sammen, noe som vi alle har så alt for lett til å glemme. Carpe diem…leve øyeblikket, akkurat som vi hadde gjort i dag. Jeg tror faktisk at jeg hadde kunnet sittet der sammen med Maurizio og Thomas helt til solen gikk ned, dette må være et perfekt sted å se solnedgangen. Men man må jo ikke overdrive, vi får nøye oss med de øyeblikkene vi har og er så heldige å kunne ha sammen. Maurizio skulle kjøre tilbake til Torino senere på dagen og for at han skulle slippe å bli sittende i kø timesvis på vei tilbake var vi nødt til å ta neste tog tilbake til Sestri Levante, hvor vi hadde parkert bilen.

Nå tror du kanskje at jeg er ferdig for i dag. Men den gang ei, jeg vil gjerne dele noen av mine tanker med deg. Da vi skulle betale regningen ( dette innlegget er ikke hverken reklame eller sponsorisert av restauranten men du kan gjerne hilse fra meg hvis du kommer til å reise dit etter at du har lest innlegget mitt. Men vær oppmerksom på at innehaveren ikke kjenner meg som Caroline eller som en norsk blogger, men som kokken på La Lampara i Lavagna. ) møtte vi noen av de andre gjestene, da de fikk øye på Maurizio lyste de opp og spurte «Ååå…hvor er det blitt av dere, har dere åpnet en ny restaurant et annet sted…hvor ? «. Da lyste også eieren opp mens han utbrøt «Det var det jeg visste, det var noe kjent men jeg klarte ikke å plassere dere» mens han så strengt på meg og sa «Du er ikke en blogger, DU er en kokk». Jeg klarer ikke å forklare deg hva disse ordene egentlig betyr for meg. De betyr så utrolig mye, det er som å få en medalje etter å ha klart å gjøre noe som alle sa var umulig men som jeg visste at jeg ville klare siden det var drømmen min. Min filosofi er at om du tror nok på drømmen din, biter tenna i hop og kjemper deg gjennom stormer så kan man klare det meste her i livet. Selvsagt er jeg privilegert ved at jeg lever i et velferdssamfunn og har hatt mulighet til å følge drømmen min ellers hadde det jo ikke vært mulig. Men jeg eide ikke nåla i veggen da jeg traff Maurizio som heller ikke eide nåla i veggen. Alt det som vi har gjort og der hvor vi er i dag er fordi vi har jobbet innbitt og hardt og trodd på det som vi gjorde og det som vi gjør. Vi har aldri fått noe gratis her i livet og vi har heller ikke blitt servert en barndom på sølvfat hverken Maurizio eller jeg.

At selv nå etter at vi har stengt restauranten vår for ni år siden, folk stopper oss og spør om vi ikke vær så snille kan åpne opp igjen er en ubeskrivelig følelse for oss begge og kanskje mest for meg som er norsk og som aldri hadde jobbet på et kjøkken før vi åpnet restauranten bortsett fra i grytene på kjøkkenet hjemme.

Derfor står jeg nå ved en skillevei….akkurat som jeg gjorde i fjor. Men denne gangen er valget så mye vanskeligere. Jeg er blitt bedt om å starte en restaurant som ennå ikke finnes bortsett fra på papiret. Stedet og posisjonen er helt utrolig og jeg har fått blanke ark. Det er jeg som bestemmer hvordan jeg vil ha innredningen og hvilke hjelpemidler jeg vil ha på kjøkkenet, hva jeg vil lage, hvem jeg vil ansette etc. De som skal drive stedet vil ha meg som kokk og vet hva jeg står. Dette er noe som sliter meg ut mange ganger i det nye yrket som jeg nå har valgt, det med å måtte forklare og prøve å overbevise folk at jeg mestrer det italienske kjøkkenet som en italiener at jeg ønsker å videreføre gleden med å lage mat fra bunnen av. At jeg kan presangtere norske råvarer fir et italienskt publikum. At jeg kan skreddersy reiser og matopplevelser her i Italia etter å ha bodd her i 35 år og vært kokk på egen restaurant i 15 år.

Det å være kokk er et knallhardt yrke og til tider umenneskelig. Det heter seg at det ikke finnes en normal kokk, hva nå enn ordet normal egentlig betyr. Men jeg må jo innrømme at jeg ikke er normal når jeg nå vurdere å ta i mot dette unike tilbudet. Jeg vet at det blir mye slit og liten tid for dager som disse i Framura med familien min. Jeg vet at jeg må bli nødt til å takke nei til det som jeg holder på med nå siden tiden ikke vil strekke til. Jeg har jobbet i nesten tre år nå på egenhånd for å være der jeg er i dag. Det har vært tøft til tider og det er ikke få ganger at jeg har tenkt å gi opp. Det er vannskelig å prøve å selge sine kunnskaper i et samfunn hvor du mange ganger møter lukkete dører og med janteloven på lur. Jeg har vært borti mennesker som har såret meg ved å utnytte min kunnskap for sin egen del. Og når jeg har sagt i fra direkte at det ikke har vært greit uten å gå bak ryggen på noen har jeg blitt sett på som vannskelig. Behøver jeg å fortelle om den gangen jeg ble bedt om å bestille 200 rom på hoteller i Torino i mitt eget navn  og fikk bedskjed etter en måned at de hadde gitt meg feil dato og at jeg fikk kjeft fra dem da jeg avbestilte alle rommene sine de ikke ga lyd i fra seg. Det var visst jeg som var vannskelig fikk jeg høre. Behøver jeg å fortelle at jeg ikke tok i mot et tilbud om å være daglig leder på en restaurant i Oslo etter at jeg så hvordan de faste ansatte ble behandlet og at jeg måtte gå til en advokat for å få en del av lønnen min for å ha jobbet der 14 timer hver dag i tre dager ? Behøver jeg å fortelle om ….nei…..for å beskytte meg selv er det best at jeg ikke tenker lenger på disse personene og episodene selv om det er vannskelig siden jeg snubler i dem rett som det er. Og det er kanskje også en av grunnene til at jeg har lyst til å lukke meg inne på et restaurantkjøkken igjen. Hvor jeg kan behandle mennesker akkurat som jeg selv vil bli behandlet…med respekt. Jeg og Maurizio har tatt i mot mennensker med åpne armer, jeg har gitt dem mye av meg selv, min tid og kunnskap og til slutt sett at alt dette blir brukt for deres egen del for å selge sin egen foretning. Men som sagt jeg er vant til å kjempe meg gjennom motvind og her forleden var det en som sa til meg at man trenger fire år for å legge grunnmuren til et nytt prosjekt. Nå er jeg i det tredje året. Dette er tredje gangen i mitt liv at jeg er grunder for et nytt prosjekt. Skal jeg da skifte og gå inn kjøkkenveien på denne restauranten eller skal jeg fortsette veien som jeg har pløyet opp i disse tre årene ? «Ja, det var det da….hadde bare valget vært så lett» tenkte jeg mens vi stod og ventet på toget som skulle bringe oss tilbake til virkeligheten og nærmere det endelige valget som jeg nå må ta.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

3 hendelser på “Framura i Liguria”

  1. Kjære Caroline. Det er en sann fryd å lese bloggene dine. Får vann i munnen og kriblende reiselyst! Nå MÅ jeg bare komme meg til Framura og L’Agave. Lykke til med de vanskelige valgene, skjønner godt at det ikke er enkelt…. Jeg er konstant & stadig vekk i Agliano. Du og dine er alltid hjertelig velkommen om du har tid & mulighet underveis mellom Torino & Liguria. Un abbraccio Sissel

    1. Tusen takk for kjempehyggelig komentar fra deg Sissel, jeg gleder meg til å treffe deg på ordentlig for det skal vi få til før eller siden. Jeg stemmer for før og ikke for siden. 😊

  2. Idag har jeg lest bloggen din fra Framura. For en flott start på dagen min😀Du skriver slik at man føler man er der, og ser og kjenner på det samme. Og du deler tanker som er så gode og viktige:) For meg – som av en eller annen grunn elsker Italia – er dine blogginnlegg gleder i hverdagen!Og Framura må besøkes:)Vi skal til Italia i sommer . Først en liten uke på Sardinia, deretter har vi 5 dager som skal brukes i Italia før vi reiser hjem fra Nice Vet ikke helt hvor i Italia ennå, men satser på båt fra Sardinia til fastlandet. Kanskje kunne vi klart å ta tog med stopp i Framura😀Ha en fin dag! Ps!Det blir spennende å høre hva du velger framover, men jeg håper du ikke slutter å skrive!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen