Fra Emilia-Romagna til Liguria

Rake veien fra stranden ved Adriahavet til stranden ved Middelhavet med sommersko.

Er det ikke rart når du har vært borte bare et par dager, det føles som om du skulle ha vært borte en hel uke!

Det var akkurat sånn det kjentes da jeg åpnet hagedøren for å slippe Stella ut. Vi hadde sovet på dette hotellet bare to netter selv om alt virket så … “Ja, hva virker det egentlig som.” tenkte jeg da vi gikk ned for å spise frokost akkurat som vi hadde gjort dagen før. Og akkurat som dagen før var vi de første i frokostsalen. Det var lørdag og de andre gjestene lå fremdeles å sov siden de sikkert var på ferie og tok livet med ro…..akkurat sånn som man skal gjøre når man er på ferie.

Mens vi…..vi var ferdig med ferien. Eller rettere sagt, det var jeg som var ferdig med ferien mens Maurizio hadde jobbet, bortsett fra i går ettermiddag da! Nå skulle vi hjem, hjem til Lavagna som ligger ved kysten i Liguria, 30 km syd for Genova. For å komme hjem måtte vi kjøre tvers over Italia og det tar omtrent 4 timer. Det var spådd dårlig vær med sne, tro det eller ei det for til og med i Italia sner det selv om om mange ser for seg Italia som landet med sol og sommer året rundt. Noe jeg også trodde da jeg flyttet hit. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at man kunne ende opp i en snefond, noe som vi gjorde denne gangen da vi kjørte over “passo della Cisa”. Det skal jeg fortelle deg om senere.

Etter at vi hadde spist frokost, pakket og takket for oss satte vi oss inn i bilen for å starte på hjemmveien. Regnet hadde gått over til sludd da vi kjørte inn på motorveien men det merket ikke jeg siden jeg allerde hadde begynt å “hamre løs ” på mobiltelefonen min for ikke å være “tante politi ” som skulle lære Maurizio trafikkreglene.

Derfor fikk jeg heller ikke med meg hvordan sluddet hadde gått over til sne før Maurizio ikke klarte å dy seg lenger. (selv om han visste at jeg kom til å begynne å messe frem ” pass deg for den bilen, kjør saktere, ikke kjør forbi osv.) “Guarda” hørte jeg en som hvinte ved siden av meg. Jeg tittet forskrekket opp fra mobiltelefonen og bort på det hvinende menneske. Jeg trodde ikke mine egne ører eller øyne da jeg skjønte at det var Maurizio som hvinte. Hmmm…det må være noe muffins tenkte jeg, han hviner jo aldri ! Akkurat i det jeg skulle spørre han om det hadde klikket for han, jeg håpet jo fremdeles at han ikke hadde fått seg en hvinende elskerinne som hadde lært han kunsten i å…hvine! Fikk jeg øye på all sneen som dalte ned mens Maurizio satte ned farten.

Veivesenet hadde tatt i bruk strøbilene som strødde salt langs motorveien sammtidig som at de hadde stengt av et kjørefelt. Jo nærmere vi kom mot fjellkjeden som deler Emilia-Romagna og Liguria jo hviter ble det. Og jo hvitere det ble jo mere hvinte både Maurizio og jeg. Til og med Stella hadde begynt å hvine og ynke seg i baksetet. Derfor bestemte vi oss for å ta av fra motorveien for å nyte det fantastiske pene synet av krittendehvitt nysnø.

Det er nemmelig ikke hver dag at vi opplever så mye sne. Vi stoppet bilen og begynte å kaste sneballer mens Stella hoppet som en kenguru hit og dit for å prøve å få tak i dem mens hun gravde snuten dypt i sneen.

Det er en nytelse å se hunder leke i sneen og det var faktisk hennes skyld at vi hadde tatt av fra motorveien. Men jeg tror Maurizio angret da han så at jeg tok av meg skoene og begynte å vasse i snefonnene med badeskoene mine.

“Har det klikka helt for deg eller ? ” spurte han mens han himla med øynene. Det var på nære nippet at jeg svarte “Nei, jeg har fått meg en elsker” Men det hadde han helt sikkert ikke trodd på. “Hvem i all verden er vel så desperat at de velger seg en elskerinne som er klinkokkos?” ville han ha svart meg og det er jeg helt enig med han i.

Like ved der vi hadde stoppet fikk vi øye på en restaurant, noe som passet oss utmerket siden vi ikke hadde spist noe særlig de siste dagene!!!

Il Bacher Localitá Cattaia 63 Berceto 0525 629093

Glade og fornøyde gikk vi inn i varmen etter at vi hadde børstet av oss all sneen og jeg hadde selvfølgelig fått av meg badeskoene. Så der satt vi der da…  med bena godt under bordet igjen..for å nyte en varm lunsj, igjen!  “Det er sikkert vakkert her også om sommeren med grønne enger og frisk luft” tenkte jeg mens svære loddenede snøfnugg dalte ned utenfor.

Ta deg tid til å stoppe her du også hvis du er på disse kantene når det blir for hett nede i dalene. Dette stedet ligger omtrent tusen meter over havet så det kan være godt å komme litt opp i høyden for å få puste på varme sommerdager. Dette er også et paradis for de som elsker å plukke sopp, men husk for all del at det er obligatorisk å kjøpe soppkort for å plukke sopp de fleste stedene i Italia. Spør om det på turistkontoret så får du all den informasjonen som du trenger, regelene og lovene kan variere en del fra sted til sted. Og husk at det er rimeligere å kjøpe et soppekort og fiskekort enn å betale bot!

Jeg bestilte en gryterett av villsvin, mens Maurizio som er av den rolige typen, som vet hvordan man skal oppføre seg og hvordan man skal kle se i sneen, bestilte gnocchi. Gnocchiene var laget med kastanjemel, som er søtere i smaken enn vanlige gnocchi og de ble servert med en ostesaus av blåmuggost og valnøtter.

 

Dette er kraftige retter med kraftige smaker som smaker godt med et glass vin til. Og siden jeg var iskald på føttene og ikke skulle kjøre bil var jeg storfornøyd mens jeg nippet til et glass rødvin. Ikke for det, vannet her var utrolig godt og friskt også …man skulle nesten trodd at de hadde fylt glasset med sne!

Vi hoppet over desserten denne gangen men jaggu meg kom det ikke noe søtt til kaffen allikavel. Dette er typiske kaker som man lager i karnevalstiden og som ligner utrolig mye på norske fattigmann.

Glade og mette rullet vi videre på ferden hjemmover til Lavagna. Resten av reisen gikk som den skulle. Maurizio kjørte, Stella lå å sov og jeg fortsatte å hamre løs på telefonen min for ikke å forstyrre sjåføren helt til vi kom frem til Lavagna. Da tok jeg frem badesandalene mine igjen!

Jeg skulle gjerne ha stoppet noen steder på veien. For eksempel i Bologna for en panino med mortedella eller en tallerken med tortellini. Etter Bologna kunne jeg gjerne ha tenkt meg å stoppet i Modena som jeg ikke kjenner så godt og kjøpt med meg en flaske med aceto balsamico. Åsså var det Parma, da! Man kan vel ikke bare kjøre forbi Parma ( som vi gjorde i snestormen!) uten å få med seg et stykke Parmigiano reggiano og et par hekto parmaskinke. Eller sette seg ned og nyte en tallerken med Tortelli di zucca ( fersk pasta fylt med gresskar, sennep, muskatnøtt og mandelmakroner) De aller beste jeg har smak er de som blir laget i en liten bortgjemt pastabutikk i Parma.

Videre kunne jeg ha tenkt meg å stoppet i noen av de små byene før man kommer til La Spezia. Jeg er ikke så begeistret for La Spezia derfor hadde jeg fortsatt til Levanto og kjørt innom Bonassola, ikke for det Levanto er også en koselig liten by. Bonassola er søt liten kystby, yrende liv om sommeren selv om den ikke er innkludert i de berømte fem byene, cinque terre som ligger rett rundt hjørnet. Å, men jeg glemte en by som jeg synes er koselig og det er Sarzana. Rot deg bort i de små butikkene og velg hvor du vil ta deg en matbit. Før du fortsetter ferden.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

Poteter. Patate

Pleier du også å koke for mange poteter til middag?

Italia og søndagslunsjen

En italiensk søndagslunsj som jeg aldri kommer til å glemme

1 Gennaio 2016

Vi hadde tenkt oss en tur på landet i går, helt til vi kom ut på gårdsplassen hvor vi fant…….

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

2 thoughts on “Fra Emilia-Romagna til Liguria”

  1. Merete Kosberg

    Igjen morsomme OG nyttige betraktninger. Som alltid skrevet slik at jeg føler jeg sitter i baksetet.( Forresten ikke helt det heller, siden jeg har lett for å bli kvalm i baksetet!) Nyttig fordi jeg lærte noe nytt: Å måtte ha soppkort for å plukke sopp!

    1. Tusen takk for hyggelig melding Merete. Da setter du deg foran neste gang, Maurizio kommer til å bli storfornøyd siden han slipper maset mitt. Han har faktisk “truet” noen ganger at jeg får sette meg i bagasjerommet. ?❤??

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Scroll to Top