En smak av Norge. Un assaggio della Norvegia

Det skal ikke mere til for at man blir forvirret når man våkner. Jeg var litt trett etter gårsdagens kokkekurs da jeg stod opp og måtte klype meg selv i armen for å kontrollere om jeg fremdeles var i Torino eller om det bare var en drøm.

Jeg hadde iallefall aldri drømt om at jeg noen gang skulle holde norskt matkurs her i Italia.
Gårsdagens kokkekurs var om norske retter med norske smaker som ble forbredt av en norsk kokk. Jeg som forbreder og lærer bort italienske retter! Hmm…kanskje ikke så rart at jeg var forvirret da jeg tittet ut av vinduet?
Det er heller ikke så vannskelig å skjønne at folk blir litt forvirret når de hører at jeg er norsk og at jeg er kokk. For de fleste vil jo det si det samme som at maten som jeg lager er norsk.
Men sånn er det faktisk ikke, jeg er norsk men maten og rettene mine er 100% italienske. Ja, bortsett fra i går, da var alle rettene mine norske og med norske smaker. Akkurat som denne kaken som jeg mener er en av kakene som presangterer det norske kakebordet.

Jeg får vel nesten starte på begynnelsen? Hvis du har fulgt meg på bloggen eller på Instagram så har du sikkert skjønt at det er mat som er mitt yrke. Jeg har vokst opp som kokk her i Italia og dermed er det blitt det italienske kjøkkenet som er mitt levebrød og min hverdagskost. Også fordi jeg lever et vanlig italienskt hverdagsliv med min italiensk mann som måååå ha pasta akkurat som de fleste nordmenn måååå ha poteter og saus. Ja, selv hunden min Stella spiser italiensk mat!

Jeg kom hit til Italia som student fra Norges Kunst og Håndværkskole, som den het før i tiden, uten nåla i veggen. Det eneste jeg hadde med i snippsekken min var gjelden fra studielånet mitt og drømmen om å åpne en restaurant.
I starten brøfødde jeg meg som kelner på en restaurant i Sestri Levante. Den andre dagen på jobben ble jeg satt til å rense en ovnsbakt fisk direkte ved bordet hvor innehaverene satt for å se om jeg mestret det. De fulgte nøye med og det endte med at jeg ble flyttet over til baren dagen etter!
Så da skjønner du sikkert hvordan den fisken så ut til slutt. Jepp…den så ut som plukkfisk! Kanskje ikke så rart siden jeg aldri hadde gjort det før, ikke var det noen som viste meg det heller.
Så der jeg stod lettere svett med skjelvende hender mens jeg lurte på hvor og hvordan jeg skulle begynne med fisken som lå på en seng av poteter. Innehaverene himlet med øynene og hevet de strenge øyebrynene sine mens fisken ble forvandlet til plukkfisk. Det kan jo godt være at de aldri hadde hverken sett eller smakt norsk plukkfisk før og dermed visste de jo heller ikke hva de gikk glipp av da jeg ble sendt tilbake til kjøkkenet…med plukkfisken min! Jeg var storfornøyd da de sa at jeg heller passet best til servering i baren.

At kokkeyrket var hardt og egentlig umenneskelig begynte jeg å ane da kokken besvimte på kjøkkenet under påskelunsjen. Baren som lå vegg i vegg til til restauranten var også blitt dekket for servering av påskelunsj siden forespørselen var stor. Gjestene strømmet på ved lunsjtider, satte seg godt til rette mens de bestilte maten…maten som aldri ble servert!

Det var ikke mange smilende fjes som gikk ut av døren, like sultne som da de kom etter å ha ventet i flere timer uten hell siden kokken pakket sammen sakene sine og dro på stranden!  Men det skulle mere til for å skremme meg bort fra drømmen min ved å åpne en egen restaurant, noe som ble til virkelighet etter 14 år.

Jeg har alltid likt å lage mat men det er noe helt annet å like å lage mat for venner og familie enn å stå over gryter og kar mens restaurantgjestene bestiller fra menyen og gjerne vil ha maten servert før den er ferdig. Det var mange av de fastboende som rynket på nesen da de skjønte at det var jeg…jeg som var norsk som skulle være kokken.

De tisket og hvisket mens jungeltelegrafen gikk. “Hun…hun som var den offisielle båtmaleren skulle starte restaurant og lage maten selv!!! De ristet på hodet,humret og lo mens de tittet nysgjerrige inn gjennom vinduene mens vi rev ned isoporplatene fra taket som skulte et utrolig vakkert tak i tre. Min jobb stod i restaurere taket, tegne hvordan restauranten skulle bli, forklare snekkeren hvordan vi ville ha bordene, hyllene og bardisken. Samtidig malte jeg veggene og dekorerte litt her og der. Det skulle gå et helt år før vi var ferdige og kunne åpne døren. I mellomtiden fortsatte jeg å male navn på frihånd på seilbåter, lystyachter og butikkskilt for at endene skulle møtes.

Vi var storfornøyde da de første gjestene sa at det virkelig var blitt koselig, nesten som å komme hjem. Det var jo akkurat den følelsen som vi ville videreføre. Det var derfor vi også hadde dempet belysning, noe som ikke var så vanlig på den tiden da de fleste restaurantene hadde neon og flombelysning. Det værste var nok at vi hadde stearinlys på bordene!  Du må huske at i den katolske kirken så tenner man lys for sine kjære som har gått bort og ikke for å gå ut for kose seg med god mat og vin. Mens jeg var vant til å tenne stearinlys for å gjøre det koselig.

For å gjøre en lang historie enda lenger kan jeg fortelle deg at det tok 10 år før de siste og skeptiske fastboende «turte« å komme over terskelen for å smake på maten min. Det var værre å få de ut igjen når de hadde smakt, mens de tisket og hvisket og lurte på hvordan i allverden jeg klarte å mestre det italienske kjøkkenet og hvor jeg hadde lært å lage maten fra Liguria. Etter 15 år på kjøkkenet over gryter og kar solgte vi restauranten til stor sorg for de fastboende og alle gjestene våre. Restauranten vår var i mellomtiden blitt kjent for å være en av de beste restaurantene i området. Jeg hadde klart å realisere drømmen min og jeg mestret det italienske kjøkkenet som en italiensk kokk.

Da Maurizio og jeg flyttet til Torino startet jeg opp på nytt. Det var mange som ikke skjønte hva jeg hadde å by på. Vel var jeg kokk, men jeg var også norsk. En norsk kokk som forbreder italienske retter!

Det er en stor ære for meg at de setter såpass stor pris på mine italienske retter selv om de mange ganger må smake for å bli overbevist.

Dette er tredje gangen i mitt liv at jeg starter opp som gründer, og denne gangen har jeg brukt alt som jeg har fyllt opp gjennom årene i snippsekken min. Heldigvis har jeg hatt god plass i sekken etter at studielånet mitt var blitt betalt.

Jeg tenkte og tenkte på hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle gå frem. Det var ingen i Torino som kjente meg eller visste hva jeg gjorde. Derfor startet jeg på nytt….igjen. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å videreføre det italienske kjøkkenet til nordmenn. Jeg startet med å blogge selv om jeg egentlig ikke ante hva det var eller hvordan man gjorde det. Med stor hjelp av gode venner startet jeg altså bloggen min og begynte å hamre løs på Facebook med alle rettene mine for å reklamere for meg selv.
Dette gjorde jeg og fortsetter å gjøre for å nå så mange som mulig i Norge. Samtidig begynte jeg å holde matkurs både for italienere og nordmenn. Jeg må innrømme at jeg var svett og skjelven den første gangen jeg holdt et matkurs siden jeg aldri hadde gjort det før, men duuu så morro det var å oppleve den gleden som matlaging gir. Og alle de stolte smilende fjesene mens de nyter det som er blitt laget på kursene. Akkurat på samme måte som italienerene ble under kurset som jeg holdt om den norske fiskesuppen.

Italienere er blitt oppmerksom på det nordiske kjøkkenet og jeg har fått flere forespørsler om å holde norske matkurs for italienere. Derfor stilte jeg opp med et norskt matkurs for italienere her i Torino. Det var noen skeptiske fjes i starten men de ble raskt forvandlet til fornøyde grynt mens de koste seg med mine røkelaksboller.

Hvis du har lyst til å prøvebakesmake så finner du oppskriften min her: https://carolinesgourmet.no/rokelaksboller/

Jeg hadde fremdeles de norske luktene og smakene i munnen mens jeg gikk den vanlige turen med Stella men som i dag var blitt forvandlet til et postkort om norsk vinter.

P.S. Jeg serverte ikke plukkfisk på restauranten min, jeg hadde lært meg å rense fisk ved bordet. ????

❤