Noe grønnere enn denne dalen skal du lete lenge etter. Det var så grønt at jeg til slutt kjøpte meg en like grønn hatt!

Jeg skal vedde på at naboen min blir grønn av misunnelse når hun får se den.

Vi bestemt for oss å reise til Valli di Lanzo. Et område som vi ikke kjenner noe særlig men som vi nå skulle bli kjent med på Toma festivalen. Hvilken god unnskyldning er det ikke når det er matfestivaler for å bli bedre kjent i distriktet tenkte jeg mens vi kjørte oppover mot fjellene på små smale veier som svinget seg forbi små byer og grønne skoger.

Toma er en ost laget av kumelk, en ost som blir brukt veldig mye og som blir produsert i mange forskjellige områder her i Piemonte. Lagringen av osten pleier å være fra 20-45 dager. Personlig er det ikke min favorittost men nå har jeg selvfølgelig ikke smakt alle de forskjellige variantene. Jeg har sikkert gått glipp av noen som er kjempegode. Bare se hvor mange forskjellige varianter det var her, sammen med andre oster.

Men nå går det litt for fort i svingene så jeg må nok gå litt tilbake i tiden.

Det var ganske sent da vi reiste fra Torino, det var faktisk ved lunsjtider at Maurizio og jeg satte oss i bilen med Stella bak. Det tar omtrent 1 1/2 time ned bil fra sentrum.  Som du sikkert vet er søndagslunsjen i Italia nesten  hellig og det var grunnen til at bilene stod parkert tett i tett på veien ved to forskjellige restauranter som inspirerte oss. De lå i bittesmå boligområder med så trange gater og smug at man kan høre når naboen promper.

Det var umulig å finne en ledig parkeringsplass i skyggen for Stella, derfor ble det til at vi fortsatt oppover til Usseglio hvor ostefestivalen ble holdt.

Da vi kom inn i byen stod det en ledig parkeringsplass i skyggen å ventet på oss, snakk om flaks a! På den andre siden av veien lå denne vakre bygningen som er hotell og restaurant.

Som sagt vi hadde aldri vært i denne dalen før og ikke hadde vi noen sikre adresser for en god lunsj heller. Derfor skrudde jeg på følehornene mine for å snuse inn atmosfærer. Det var kanskje ikke så rart at vi fant parkeringsplassen og at jeg stoppet akkurat her for å knipse noen bilder. Bare se på denne vakre bygningen med steintrappen, dette er nok det som i Norge blir kalt for “De historiske”.

Klokken nærmet seg 14.30 som betyr at du egentlig bare kan glemme hele søndagslunsjen siden kjøkkenet pleier å stenge på den tiden. Men ikke her…her tok de oss imot med et smil og viste oss inn i spisesalen. I den store spisesalen hvor bordene var dekket med hvite duker og servietter av tøy. Kelnerene var kledd i sort og hvitt og vi kunne kjenne lukten av hjemmelaget mat som sivet ut fra kjøkkenet.

Kelneren kom og unnskyldt at menyen var redusert siden det var ostefestival i byen.  Jeg valgte en marinert “girello” med rukola. Mens Maurizio valgte gnocchi med ostesaus av Toma. Gnocchi er puter laget av mel og vann, noen ganger er det også egg og parmasan i deigen. De er ganske mektige og Maurizio så på tallerknen som han ble servert med store øyne, den lignet en fjelltopp av gnocchi. Men disse var hjemmelaget og ikke så tunge og mektige som de som man har så alt for lett å bli servert og som er industrielle. Hvis du ser nøye på bildet kan du se hvordan en italiener spiser gnocchi. De klarer omtrent ikke å spise uten brød og pastaretter blir vanligvis spist med bare gaffelen og uten kniv. Vel, da tar man en Grissini til hjelp som blir brukt som en slags skyvert. “Jaggu meg på tide at han lærer seg å spise med pinner” tenkte jeg mens jeg nøt min girello som var skikkelig god.

Til hovedrett valgte jeg stek med sopp og kokte aspargesbønner mens Maurizio valgte ørret med aspargesbønner og potetmos. Akkurat sånne retter som man ble servert før i tiden…på de historiske høyfjellshotellene, uten for mye jåleri og fiksfakseri. Rettene smakte akkurat slik som de så ut.

Siden det var søndag måtte vi jo ha dessert som det hører og bør seg. Kelner’n fikk litt bakoversveis da jeg bestilte enda en girello til dessert mens Maurizio valgte den klassiske puddingen fra Piemonte som heter Bunet. Den blir forbredt som en karamellpudding med karamell og inneholder sjokolade og mandelmakroner ( Amaretti )

Lunsjen til Maurizio ble “skylt” ned med en Gavi fra Fontanafredda mens jeg “skylte” ned min lunsj med sprudlende…vann.

Det var en helt spesiell atmosfære her inne, du kunne ane at dette hotellet var for finfolk og aristokratiske i gamle dager. Det flotte var at det så akkurat ut som jeg regner med at det alltid har gjort uten noe modernisering.

Derfor var det som å komme tilbake i tiden da vi gikk over dørterskelen og inn i hotellfløyen.

Utgangen var akkurat sånn som jeg husker at høyfjellshoteller så ut i gamle dager med noen stoler hvor man pleide å sette seg ned for å vente på at middagen ble servert eller å ta seg en røyk etter middagen ( selvfølgelig før det ble forbudt å røyke inne).

I disse inngangspartiene satte man seg ned i stolene og man  kom alltid i snakk med noen av de andre gjester på hotellet, noen ganger knyttet man et vennskap som varte hele livet ut.

Trappene opp til rommene var også orginale, hvordan rommene så ut vet jeg ikke men jeg kunne gjerne tenkt meg å overnatte her en natt for å få puste inn denne atmosfæren fra gamle dager. Så nå vet du iallefall hvor du kan spise og bo og gå lange turer i rolige grønne daler hvis du vil tilbake i tiden. Ikke for det, det må være utrolig vakkert her om vinteren også hvor alt det grønne blir forvandlet til hvitt med langrennsløyper.

Etter lunsj gikk turen til ostefestivalen hvor det også var et marked. Der var det litt av hvert for en hver smak og for enhver lommebok. Jeg falt helt pladask for denne fargerike boden.

Hun  som stod i boden fortalte oss at alt er laget av av tovd garn fra ullet til sauene hennes som hun klipper, farger og spinner. Er det ikke fantastisk? Jeg kunne tenkt meg å kjøpe de fingerløse vantene, tøflene og øredobbene. Men det ble til at valget falt på denne grønne hatten. Den fineste hatten jeg noen gang har hatt og det er ikke få i løpet av årene selv om jeg omtrent aldri bruker noen!  Jeg vet ikke om du har fått med deg at jeg er på slankekur? Det er nemmelig en av grunnene til at jeg kjøpte meg den grønne hatten! Ikke at det er noe grønn hattekur jeg går på men fargen på hatten minnet meg om fargen til den grønne kjolen som jeg ikke får på meg lenger. Så mens jeg venter på at bilringene mine skal punkterer kan jeg jo vandre glad og fornøyd med min grønne hatt på snei.

Maurizio kjøpte seg en t-shirt med blader på. Alle bladene var trykket av ekte forskjellige blader. Jeg kommer til å besøke hun som komponerer og produserer alle disse fargeklatten en vakker dag så følg med hvis du har lyst.  Jeg tror jammen at jeg skal spørre henne om hun kan lage en knallrød julehatt. Kanskje en rød med lilla og grønne dekorasjoner?

Etter at vi hadde snust rundt på markede gikk vi inn i denne gamle ” borgen”

Her var det dans, tradisjonell dans fra en annen tid. Det var nesten som om tiden var skrudd tilbake.

Selveste jaren stod rak i ryggen sammen med sin kone og fulgte nøye med på dansen mens de klappet og nikket smilende og stolte.

Tiden gikk fort mens Maurizio og jeg svirret fra det ene stedet til det andre. Men og siden Stella lå og ventet på oss i bilen, som fremdeles stod parkert i skyggen, begynte vi å gå tilbake. Vi hadde nemmelig bestemt oss for gå en tur i disse eventyrlige omgivelsene. Og akkurat som i et eventyr så startet turen over en foss til de tre bukkene bruse.

Jo lenger vi gikk jo grønnere synes jeg at det ble….eller var det min nye grønne hatt som hadde skylden tro ?

Det var iallefall utrolig vakkert i denne dalen og Stella var superfornøyd med å løpe rundt og rulle seg i gresset.

Det var på tide å dra hjem til Torino men først stoppet vi i en av disse små familiedrevet barene som ligger langs veiene i Italia for å ta oss en kopp kaffe.

Det er akkurat disse barene som jeg anbefaler deg å ta en tur til, ikke forveksl dem med pubene. Her er det ikke noe moderne fiksfakseri. Det er her de fastboende treffes for en kopp kaffe, diskusjoner, litt sladring , kortspill og for fotballkamper. På disse stedene får du også de beste tipsene for hvor de fastboende går å spiser…hvis de går ut å spiser da! Og ikke disse turistfellene som ligger i rekke og rad med slotmaskinene som har invadert mange steder. Derfor kommer vi til å reise tilbake til denne grønne dalen nå som vi har fått noen supre tips for å nyte en italiensk søndagslunsj med sløyfe på. Men også for å gå en lang tur med Stella i de grønne dalene.

❤