Dette er en tur som var planlagt for en stund siden men det var i siste liten at jeg rakk det siden jeg hadde vært i Liguria nesten en hel måned.

Jeg reiste altså tilbake til Torino på tirsdag for å rekke turen sammen med Maurizio til Emilia-Romagna på onsdag og som jeg hadde gledet meg til lenge.

Akkurat som i fjor slo værgudene seg vrange denne gangen også. Men pytt au, hva gjør vel det siden jeg hadde tenkt å spise meg gjennom denne lille byen som heter Santarcangelo di Romagna.

Forrige gang vi var her brukte jeg  bilen til Maurizio for å dra på oppdagelsturer i området og til Rimini. Mens denne gangen var jeg og Stella ( hunden min) uten bil, derfor fikk jeg utforsket denne lille byen akkurat så nøye som jeg hadde tenkt. Til og med Stella var glad og fornøyd der hun snuste seg i vei i de brolagte små gatene som går oppover i bratte bakker mot slottet som ligger på toppen av byen.

Selvfølgelig måtte jeg ta en titt om byens “skredder” fremdeles holdt kok. Jeg bare elsker dette hjemmelagde skiltet hvor det står. ” Vi utretter små arbeid innen skreddersying. Maksimalt nøyaktighet : legge opp, glidelåser, ødelagte masker i gensere. Rask levering. Ring ved lunsj eller middagstider (kommer på hvor fly forbanna faren min ble hvis noen som ringte mens vi spiste middag…jeg vokste opp med at det var uhøffelig å ringe når det var måltider) Gode priser. Vi kan også utføre annet etc. etc. Takk, Silvia.

Dette lille huset med den grønne stolen finner du like ved tårnet som ruver på toppen i byen. Den stolen er sikkert ment for kunder som må vente på “skredderen” som er ute et ærend eller hvis du må vente til hun har ordnet glidelåsen på favorittbuksen din som du ikke kan leve uten.

Når det gjaldt pynting av julen er italierene litt spesielle, noen liker at det er mye og glorete og skikkelig hjemmelaget som denne inngangsdøren. Jeg ble bare stående for å se på alle detaljene, et herlig virrvarr av fargede kuler, glitterremser, planter i dvale og for all del ikke gå glipp av den grisen på taket. Ikke for det, Silvia (syersken) hadde pyntet til jul hun også.

Andre er litt mere forsiktige i pyntingen med en enkel vakker julestjerne og en krans hengende på døren.

Da jeg kom til Italia måtte jeg brødfø meg på en eller annen måte. Derfor startet jeg med juledekorasjoner. Jeg dekorerte vinduene til de mest esklusive butikkene og restaurantene med norsk julepynt. Mange ristet på hodet da jeg begynte å lage flotte kranser som de mente bare var for begravelser. Jeg hadde sikkert hatt stor en suksess for julepyntingen hos begravelsesbyråer, men det tenkte jeg ikke på den gangen!

Den beste tagliatelle con ragú som er selve visittkortet i dette området fikk jeg servert hos Zaghini. Mange ganger er det viktig å ikke bedømme restauranter før du har satt deg til bords, noe som dette stedet er en bekreftelse av. Det er her de fastboende går når de vil spise gode tradisjonelle retter uten noe jåleri. Du må bevege deg litt utenfor sentrum av Santarcangelo di Romagna, men det er ikke lenger enn at du spaserer dit.

Det var mørkt da vi kom frem til Santarcangelo og isssende kaldt. Da er det godt å kunne sette seg til bords hvor en flaske av den lokale vinen allerde står klar på bordet. Magene våre romlet da vi bestilte spekemat som forett sammen med disse typiske tynne brødene, Piadine, som ble servert fremdeles rykende varme.

Etter oppvarmingen ( forretten) var vi klar for det som vi hadde snakket om i bilen på veien fra Torino til Santarcangelo di Romagna….tagliatelle med kjøttragú og erter. Husker du at jeg fortalte deg at når man har spist denne retten skal du kunne se solen i tallerknen etterpå? Det er liksom det som er garantien ved en skikkelig god tagliatelle con ragú. På italiensk sier vi “Il sole nel piatto”

Skulle du foretrekke storfekjøtt kan jeg kanskje anbefale deg en Tagliata con rosmarino accompagnato da fagioli in umido (Entrecôte fra grillen med rosmarin servert med bønner)

Men det blir på et annet sted.

Det er faktisk den beste “tagliataen” jeg noen gang har spist og bønnene var ikke de værste de heller. De var faktisk så gode at jeg har prøvd å lage de hjemme. Hvis du har lyst til å prøve deg frem du også så bit tenna i hop mens du venter på oppskriften min som kommer om ikke så alt for lenge….håper jeg! Jeg kan iallefall låve deg at til og med mine ble kjempegode…sa Maurizio!

Og slik gikk dagene med prøvesmaking for å finne de beste restaurantene og de beste rettene. Nå pleier jeg ikke å spise varm mat to ganger om dagen men jeg måtte jo utnytte disse to dagene som jeg hadde på den BESTE måten!  Og hva gjør man når det er grått og kaldt mens man venter på at gubben skal bli ferdig med alle møtene? Jo, da setter man seg godt til rette og nyter maten, varmen og atmosfæren i disse små restaurantene hvor du alltid blir mottatt med et smil.

Tiden var inne for å bevege seg litt utenfor fra det tradisjonelle kjøkkenet og derfor bestilte jeg bord på en etnisk restaurant. Det var ikke lett å velge i menyen men til slutt falt valget mitt på et grillspyd av marinert kylling, ovnsbakt søtpotet og guacamole.

Jeg var tidlig ute, jeg var faktisk den første, sikkert som mange andre nordmenn når de kommer til Italia på ferie. Det er magen som styrer det hele, det er den som begynner å romle ved 17 tiden hvor enn i verden du befinner deg. Den bryr seg ikke en døyt om at restaurantene stenger 14.30 for så å åpne igjen 19.30/20.00. Selv etter alle disse årene som jeg har bodd her i Italia elsker jeg å droppe lunsjen for å spise en tidlig middag. Mine norske middagsrøtter sitter dønn fast.

Stedet var koselig, maten var god, det var en hyggelig atmosfære med unge mennesker og smaker fra forskjellige verdensdeler fra et kreativt kjøkken.

På fredag ble det selvfølgelig fisk som seg hør og bør her i Italia. Og selv her i dette området blir det brukt flittig norsk klippfisk og tørrfisk. Jeg kan love deg at denne gryteretten med klippfisk, poteter, tomater og løk smakte helt nydelig. Den ligner kanskje litt på den norske versjonen av klippfiskgryten.

Jeg vil anbefale deg Ristorante Lazaroun hvis du har lyst på god mat i vakre omgivelser på et høyere nivå, det var iallefall det jeg gjorde da Maurizio ringte meg og sa at han endelig var ferdig med alle møtene. Jeg satt fremdeles til bords og ventet på desserten.

(som jeg selvfølgelig ikke trengte, men siden det var fredag og desember…! ) Den var så god at jeg nesten begynte å nynne den sangen fra gamledager som ender på “mellom hver skje du svelger ned må du vår fadervår be”  Det var faktisk en av de beste dessertene jeg har smakt. Hvis du tror at det er en Tiramisú så tar du skikkelig feil. Dette var en dessert med ricotta, brente hasselnøtter og sjokolade.

Maurizio kom smilende inn døren og etter at han hadde tatt seg en kopp kaffe og et glass grappa for å feire at han var ferdig begynte vi å planlegge hvor og hva vi skulle gjøre resten av dagen og kvelden. Og selvsagt hvor vi skulle spise middag tenkte jeg mens jeg løsnet opp beltet som hadde begynte å stramme. Hvis du nå tror at jeg bare spiste i disse to dagene så tar du feil. Det er mye å gjøre i denne byen. Faktisk så mye at selv to dager var knappe for å få med seg alt i denne lille byen.  Men det skal jeg fortelle deg om neste gang.

❤