Et kapittel er over langs livets vei i min “lille” verden, en verden som virker så stor at den ingen grenser har. For hvem ville ha trodd at…..

 

Jeg skulle flytte til Italia hvor jeg har fått og fortsatt får oppfylt mine drømmer med Maurizio og Thomas. Fredag 8 juli 2016 kommer til å være en viktig dato for Thomas, men ikke bare for han. Da ble han ferdig med jusstudiene sine etter 5 laaaange år over svære tunge bøker.

Og du kan tro det ble feiret med dunder og brak her sammen med venner. Livet vårt har ikke alltid vært en dans på roser hverken for Maurizio eller meg, fra vi var barn har vi måttet kjempe hardt for å nå våre objektiver uten støtte eller trygghet fra våre familier…..men vi har klart det med glans. Det er ikke noe som kan beskrive vår stolhet og lykke da Thomas ble ferdig med jus studiene sine, nå må jeg vel nesten kalle han for Dot. Venuto. For det er den tittelen man får når man er ferdig utdannet her i Italia. Fra nå av ligger jeg sikkert svakt når vi diskuterer, siden jeg har en advokat å gjøre!

Fredag morgen begynte grytidlig med en luftetur siden Stella måtte bli igjen hjemme.

Vi møtte Maurizio i Genova som kom direkte fra Torino. Hjertet mitt svulmet av kjærlighet og stolthet mens vi gikk oppover gaten mot universitet der Thomas skulle holde sin tale foran professorene. Til og med værgudene var på vår side, det var overskyet og ikke for klamt og varmt som det har vært de siste dagene. Universitet i Genova er ikke bare en bygning men mange små forskjellige  fakulteter ( tror det heter det på norsk!)

Det var mange trappetrinn for å nå opp til øverste etasje der “diskusjonen” skulle holdes, men duuuu for en vakker og fascinerende bygning dette er. Hvis du er i Genova og vil se fakultetet for jus er adressen Via Balbi 5. Har du ikke anledning eller mulighet kan du sette deg godt til rette i godstolen din så skal jeg vise deg litt rundt i denne bygningen.

Da vi til slutt kom på toppen måtte vi vente i denne lange gangen. Diskusjonen skulle holdes bak den døren som du ser i enden av koridoren. All utsmykningen som du ser langs veggene og over dørene er skiffer og gulvene er av marmor. Det er de to materialene som presenterer Genova og Liguria.

Det var bra at gangen var lang siden Thomas ligner på Maurizio. De “traver” frem og tilbake begge to hvis de er nervøse, spente, stressete eller hvis de skal konsentrere seg.

Maurizio var på nippet til å henge seg på “travbanen” men siden han selv skjønte at det hadde sett ut som om de feiret nyttårsaften med det klassiske italienske nyttårstoget der de henger i hverandre for å danne et “tog”.  Ble han stående ved siden av meg, jeg stod musestille ( jeg står alltid musestille når jeg er nervøs, stresset eller hvis jeg skal konsentrere meg! ) mens jeg tittet ut av vinduet på det lille forfallene smuget som lå på utsiden av denne aristokratiske bygningen.

I mellomtiden kom de nærmeste vennene til Thomas for å være en del av denne store dagen av hans liv. For Thonas er det vi og vennene hans som er hans nærmeste familie.

Til slutt ble den innerste døren åpnet og en mann kom ut og sa “Prego Sig. Venuto” Den siste “brikken i puslespillet” måtte passe inn for at han skulle få tittelen Dot. Venuto. Vi satte oss i stolene bak mens Thomas presenterte sin tale og sin diskusjon foran professorene og advokatene.

Jeg tror det hele varte i 10 intense minutter før vi ble “sendt” ut for å vente på det endelige resultatet. I disse situasjonene er det umulig å si tid, alt er så intenst at tid og sted står stille. Selv jeg som hadde fylt vesken min med papirlommetørkler fikk jeg ikke tid til å felle en tåre….men noe som jeg hadde gjort i forveien og som jeg gjorde etterpå!

Thomas stod med glans, det var en sliten, stolt og voksen mann som kom ut av døren med tittelen Dot. Venuto

Jeg vet ikke hvem som var mest stolt og fornøyd av Maurizio og Thomas mens de gikk ned trappen til “bakgården” for å feire. Eller egentlig vet jeg jo det….de var like stolte, glade og fornøyde begge to ❤️

Jeg vet ikke hvordan universitetet i Norge fungerer eller hvordan avslutningen på jusstudiene er, men jeg kan fortelle deg hvordan vi feiret avslutningen her i Genova. Etter at man er ferdig utdannet tar man på seg laurbærkransen for feiringen. Vi hadde med oss en kjølebag med spumante som Thomas åpnet i “bakgården” hvor vi alle skålte for Dot. Venuto.

Dott. Venuto tok seg sin første en røyk etter 4 uker. Det er også en av de tingene som jeg setter høy pris på med Thomas, han vil ikke bli avhengig av noe. Han vil å full kontroll over seg selv, noe som han har og som jeg beundrer han for.

I bakgården er det et “slus” eller kommlokk som det kanskje heter på norsk ? Det heter seg at man ikke kan stå oppå dette bestemte stedet før man er ferdig med utdannelsen som jurist.

Etter feiringen gikk vi alle ned de siste trappetrinnene muntre og glade i flokk og følge.

Nå var det tid for lunsj og vi dro alle til en enkel trattoria i et smug i Genova, hvor vi fikk servert “Stoccafisso accomandato”. En gryterett av tørrfisk, poteter, oliven og tomater.

Thomas hadde spurt meg på forhånd om jeg kunne stille opp som kokk for selve festen som skulle holdes på stranden kvelden etter. Noe som jeg gjorde med ære og glede, derfor fortet jeg meg hjem etterpå å murte meg inne på kjøkkenet resten av dagen og hele dagen etter. Eller skal jeg heller kalle det for tyrkiske badet siden både komfyren og stekeovnen stod på full guffe hele tiden. Menyen var ikke enkel siden den skulle starte med mange små retter, fingerfood. Etterfulgt av to hovedretter og bløtkake. Hvis du er nysgjerrig på hva jeg lagde kan du ta en titt her.

Menú per Dott. Venuto

• Salmone in crosta di semi
• Zuppetta di cozze
• Salmone al pepe rosa
• Insalata di polpo
• Polpo marinato ai agrumi con hummos
• Mozzarella con crema di pomodori
• Vitello tonnato
• Le lasagne nere

• Calamari in padella
• Seppie in zemino

• Torta di crema vanigliata e pesche caramelate.

Og “selvsagt” hjemmebakt brød siden jeg ville få tælen ut av underbuksa, som det heter i Norge !

Så hvis du lurer på hvor det er blitt av meg på bloggen den siste tiden tror jeg nesten at du skjønner det selv nå. Jeg var iallefall ganske utslått men fornøyd da jeg var ferdig med å forbrede denne menyen alene for 40 personer….pluss litt til ! Noen av rettene finner du her på bloggen, du må bare lete litt i all virvaret…..Kanskje jeg en dag kan utvide og sortere litt sånn at det blir lettere for deg når du skal ha tak i noen bestemte oppskrifter eller historier …..og klarer jeg til og med å legge den ut på flere språk kan jeg vel nesten stille meg opp på kommlokket jeg også……selv om jeg ikke har noen høy utdannelse…..bortsett fra livets skole…..som også har vært tung og vannskelig til tider. Men som forvinner som dugg for solen når Maurizio og jeg kan glede oss sammen med Thomas. Jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre familie.

❤️