Følg meg!

Desember og julekrybbe i Piemonte

Abbazia di Vezzolano.

Desember og julekrybbe i Piemonte

Nå er det snart Jul og jeg gleder meg som en liten julegris. Vel, kanskje julegrisene ikke akkurat gleder seg så mye til å bli forvandlet til juleribbe! Litt som meg selv, egentlig gleder jeg meg ikke noe særlig til jul….men det er av andre grunner og ikke fordi at jeg er redd for at jeg skal bli forvandlet til julemat!

Jeg gleder meg til alt det andre som skjer i denne høytiden. Og en av de tingene som jeg gleder meg mest til er de italienske julekrybbene. Opp gjennom årene har jeg oppdaget utrolig mange flotte. Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle oppdage en som kunne konkurrere med den i Lavagna. Men i fjor oppdaget jeg en annen julekrybbe som er helt unik, til og med stedet er unikt og verdt et besøk selv når jula er over

Det kan være at du ikke finner dette stedet på egenhånd eller at du ikke har mulighet til å ta deg en tur. Derfor tenkte jeg at det er like godt at jeg deler det med deg her. Dette er en av de eldste om best bevarte klsterene fra middelalderen i Piemonte. Jeg hadde hørt om dette stedet men jeg hadde aldri drømt om at det var så vakkert da jeg kjørte nedover bakken til dette stedet som ligger litt bortgjemt i en dal. Det tar ikke mere enn ca 45 minutter fra sentrum av Torino å kjøre hit og jeg kan love deg et det er verdt hvert minutt.

Går du videre gjennom selve kirken kommer du ut til “bakgården” hvis man kan kalle denne lille perlen for det.

Her står tiden stille. Du behøver ikke å være redd for å bli våt mens du venter på din tur siden du står under arkadene.

Heldigvis var det ikke kø da jeg kom hit for å se julekrybben. Det er alltid best å besøke disse stedene når italienerene har beina under kjøkkenbordet. Derfor råder jeg deg til å ta en titt på åpningstidene når du planlegger et besøk. Det står en frivillig vakt i døren for å passe på at alt går riktig for seg, at ingen sniker og at ikke alle strømmer inn sammtidig. Mens jeg stod der og ventet på min tur begynte køen bak meg å bli laaaang.

Egentlig visste jeg ikke helt hva som ventet meg men nå som jeg har oppdaget det kan jeg love deg at her skal jeg tilbake flere ganger. Kanskje du har lyst til å bli med meg en tur hvis du kommer en tur til Torino?

Det var så mye å se på både i kirken og i julekrybben at jeg aldri ble ferdig. Men siden det nå var kø bak meg i julekrybben kunne jeg jo ikke bare bli stående der og kope i timesvis…selv om det jo var det jeg egentlig hadde lyst til.

Det var som en helt liten landsby med butikker, hus og håndverkere. Man kunne ta en titt inn for å se hvordan de bodde før i tiden. Byen slakter var der med sine hjemmelagde skinker, pølser og spekemat.

Selvfølgelig var det også et fiskeri for de som heller ville spise fersk fisk eller  tørrfisk og klippfisk fra Norge.

Landhandleren hadde alt det andre man trengte pluss litt til. Det foregår alltid litt sladder hos landhandleren siden de fleste før eller siden tar seg en tur innom for å kjøpe noe, men også for å høre om det har skjedd noe nytt eller for å fortelle.

Det var kanskje mange som foretrakk sjømat siden landhandleren også solgte fisk?  Det kan jo være at eieren landhandleren og eieren av fiskebutikken egentlig var brødre men at de hadde kranglet om driften? Håper bare at de da ikke hadde tatt med seg kranglen hjem til familiene sine noe som det desverre skjer så alt for ofte. Men at de hadde klart å komme til en enighet ved at de åpnet hver sin egen butikk og at de var enige om at begge tok med seg lærdommen etter sin far…som hadde vært fisker. Det var sikkert derfor begge to solgte fisk, de konkurrerte om hvem som hadde den ferskeste fisken til stor glede for innbyggerene siden de alltid fikk tak i sprellende fersk sjømat.

Man trenger både frukt og grønnsaker både for smakens skyld, for helsen og kanskje for å drøye ut maten siden det er rimeligere enn kjøtt og fisk.

Like bak i åsen lå det små hus omringet av grønne daler, en sildrende bekk med noen oliventrær og vinranker. Alt det som du trenger for et godt og hyggelig måltid rundt bordet. Er det noe som smaker bedre enn tjukke skiver av hjemmebakt brød som blir ristet over levende flammer med noen dråper god kaldpresset  Jomfruolivenolje og et glass rødvin mens det knitrer på peisen, en dag i desember?

Kanskje ikke så rart at denne fyren gikk glad og fornøyd oppover trappen mens røyklukten fra pipa varmet hele byen med sin duft av varme som å fortelle at arbeidsdagen var over.

Han hadde vært innom et ærend på apoteket for å kjøpe tannpasta og tannbørste til lillefar

Han var nemmelig sikker på at lillefar ville begynne å pusse tennene sine grundig etter sitt første møte hos byen tannlege…som var apotekeren selv!

Mens han stod å ventet på turen sin kunne han høre kona til apotekeren at ulven hadde tatt et par av sauene som beitet i åsen.

Og det rett foran nesa for Rosa og venninne hennes som var like ved for å ta seg av vasken for at alt skulle skulle være skinnende rent til jul.

De kokte vannet i store bøtter over levende ild mens Sofia og venninne hennes øvde seg i dansen for juleforestillingen. Det var ikke få misunnelige blikk Rosa og venninne hennes sendte til den leende dansende gruppen mens de selv måtte ta seg av vasken.

Men siden det nå skulle bli en forandring visste de at neste år ville det bli deres tur til å ta seg en dans mens Sofia og venninne hennes skulle ta seg av vasken. Byens ordfører i sammarbeide med alle innebyggerene hadde nemmelig bestemt at juleforestillingen og julevasken skulle fra nå av gå på runde. Et år skulle gruppen til Rosa vaske, samme året skulle gruppen til Sofia stå for juleforestillingen og året etter skulle altså rollene være omvendt. Dette forslaget hadde kommet frem mens Dario og Bruno hadde spilt kort.

Egentlig hadde ikke Bruno merket at han tenkte høyt mens han ventet på at Dario skulle bestemme seg om han ville ta alle kortene på bordet eller trekke et kort. Men det hadde Maria hørt mens hun fartet fra kjøkkenet til stuen for å dekke bordet. Det tok ikke lange tiden før hun fòr over til naboen for å fortelle hva Bruno hadde sagt. Kanskje dette var løsningen for å forhindre misunnelse i byen og for at det skulle bli en fredelig julefeiring?

Hun hadde nemmelig hørt noen komentarer fra bokhandleren på hjørnet at datteren var klar for både julevasken og juleoppvisningen. Men han var litt bekymret siden datteren hans Olga hadde kranglet med Sofia og var nå blitt en av de beste venninne til Rosa. Det hadde liksom vært tradisjon at Rosa og venninnekretsen hennes  hadde tatt seg av julevasken gjennom årene. Den oppgaven hadde hun arvet fra sin mor som het Rosa, akkurat som henne. Moren hadde igjen arvet oppgaven fra sin mor som også selvfølgelig het Rosa. Et navn som var gått i arv og som det så mange ganger skjer så går navn, tradisjoner og arbeid slag i slag…akkurat som kranglinger og familiedramer.

Derfor syntes bokhandler Beppino at dette var en fantastisk ide. Ryktene gikk som varm ild gjennom byen og det var mange som var tankefulle mens de utførte sitt daglige arbeid.

Snekkeren som akkurat hadde begynt på kulissene til årets juleopptreden fortert seg hjem til kona for å fortelle den gode nyheten. På veien hadde han stukket en tur innom slakteren for å kjøpe med seg et kjøttstykke. Der hadde han møtt Dario, han som bodde i huset i åsen med vinrankene. Dario hadde gitt han en flaske av årets rødvin. Snekkeren var nemmelig byen sommelier, selv om det selvsagt ikke fantes sommelier på den tiden. Men det var blitt en tradisjon at det var snekkerens smak som avgjorde kvaliteten på vinen. Og hvilken bedre anledning å smake på årets vin i godt selskap med en kjøttbit for å feire nyheten?

Han kom heseblesende inn kjøkkendøren, kona hans satt og renset poteter og andre rotgrønnsaker. De var flinke til å bruke sesongens grønnsaker siden det ikke var så mye å rutte med. Kona til Beppino hadde bestemt seg for å spare for å kunne lage de forskjellige rettene som hun nå satt å drømte om mens hun skar rotgrønnsakene i biter for en grønnsaksterte.

Det hun aldri hadde drømt om var at datteren hennes skulle få danse i juleforestillingen siden også hun var en av de beste venninnene til Rosa. Ryktene nådde til slutt ordføreren som stilte seg på terassen for å samle alle byens innbyggere til et møte for å diskutere den nye ideen. Ordføreren var en klok mann, alle visste at han ville bare det beste for byens borgere. Folk strømmet til mens hans dype og sterke røst brøt stillheten som hadde lagt seg over byen.

Hushjelpen til presten fortet seg for å vekke presten der han lå på sofaen for en høneblund mens han venter på kaffen. Han var midt i  drømmenes verden og drømte at hushjelpen kom og serverte han en kopp espresso og et stykke panetone. Akkurat da han var på vei til å å ta seg en slurk av kaffen og et stykke av julens kake…Il Pantone, ble han vekket av en lettere oppskjørtet hushjelp.

Forfjamset så han på hushjelpen som stod der og ristet forsiktig i armen hans. Hun stod der uten hverken kaffe eller panetone!

‘ Si deve sveglare, c’è novità nel paese’ ( De må våkne, det er nyheter i byen’. I Italia bruker vi fremdeles De og Du, til en prest, høyere personer, til svigeforeldre og folk man ikke kjenner bruker man fremdeles ‘De’) Presten spratt opp mens han dro prestdrakten over pysjamasen som han hadde tatt på seg etter middagen. Det var ikke tid til å skifte og siden prestekledningen rakk helt ned til ankelen ville det ikke være noen som oppdaget det. Hushjelpen fortert seg ut på balkongen for å få med seg hver minste detalj.

Det var bare hun som visste at presten ropte nyheten i byens gater…kledd i pysjamas!

Selvfølgelig var det ikke alle som var like fornøyde over nyheten. Konen til jernvarehandelen tenkte bekymret på barnebarnet sitt som het Sofia. Det var Sofia som skulle stå for juleopptreden sammen med sine venninner akkurat som moren hennes hadde gjort, som het Sofia. Hun het selv Sofia og i gamledager hadde hun danset i juleoppvisningen sammen med venninne sine…som var tradisjonen.

Hun tok seg en tur til broren sin som var byens pottemaker og som alltid kom med gode råd.

Stille gikk hun inn døren mens læringen Giuseppe gikk opp for å hvile seg etter en lang arbeidsdag. Giuseppe var kommet langveis fra for å prøve lykken og for å lære kunsten ved å lage krukker og fat like vakre som de Davide lagde. I tiden han hadde gått i læring hos David, pottemakeren, hadde han fått et godt øye for Rosa. Han visste at hun dagdrømte om å danse under juleforestillingen. Derfor tok han to og to trinn i ett mens trettheten forsvant som dugg i solen da han hørte hva Sofia fortalte broren sin.

‘Sofia deve lavare!'( Sofia må vaske!) sa hun. ‘ Era ora’ ( Det var på tide ) svarte Davide mens han formet en krukke til årets Jomfruolivenolje. Krukken skulle brukes under juleforestillingen, olivenoljen skulle bli servert sammen med brødet som presten ‘døpte’ under julemessen. Davide hadde selv sittet å tenkt på Rosa som oftere enn oftest tittet innom verkstedet hans. Han hadde en mistanke om at det var mest for å slå av en prat med Giuseppe, læringen hans!

Rosa var en livlig og glad jente selv om hun inners inne visste at hun aldri kom til å opptre på juleforestillingen siden hun het Rosa og måtte passe på at all vasken var skinnende ren i alle hjem hvert år.

‘ Det var jaggu meg på tide’ svarte Davide søsteren sin mens han fortsatte å forne krukken.

‘Jammen…jammen…stammet Sofia ….Sofia ( barnebarnet) hun har jo aldri vasket!’ ‘Da er det vel på tide?’ svarte Davide mens han smilte lurt til Sofia. De visste begge to at Sofia ( barnebarnet) hadde fått noen griller på hjernen og blitt litt høy på pæra i det siste.

Sofia, barnebarnet, hadde fortalt at hun hadde startet noe nytt på Internett. Hva internett egentlig var det ingen av de som ante men de hadde sett både Sofia og noen av venninne hennes med noen små sorte “notatblokker”. De trodde i hvertfall at det var notatblokker siden de alltid sa at de skrev mens de satt å hamret løs på “blokkene” som om det skulle være en skrivemaskin. Hvordan en skrivemaskin kunne være så liten skjønte de heller ikke. Men det de skjønte minst av alt var at Sofia alltid tok frem “notisblokken” når de satte seg til bords. Alle fikk streng bedskjed om å vente med å spise mens hun tuklet med “notatblokken”.

Den første gangen det hadde startet trodde de at Sofia ville at de skulle vente siden hun skulle fortelle en stor nyhet. Derfor hadde de alle lagt fra seg gaffelen mens hun tok frem “notatblokken” uten å si et ord. Først etter et par minutter hadde hun åpnet munnen for å si at NÅ..nå kunne de spise! Dette fortsatte hver dag!  Alle satt musestille foran tallerknene sine mens Sofia fingret med “notisblokken” sin. De var liksom blitt vant til det derfor hadde de aldri ventet at hun en kveld sa at hun nå ville fortelle dem en stor nyhet før de begynte å spise og før hun begynte å fingre med “notisblokken”.

Det var helt stille mens alle lurte på når de kunne kaste seg over den hjemmelagde pastaen med kjøttrau som Nonna Sofia hadde forbredt ute på kjøkkenet og som nå lå rykende varm på tallerknene. Ivrig fortalte hun at hun hadde fått mange følgere. Alle så litt forvirrete på hverandre mens hver og en så for seg Sofia med en rekke folk etter seg! De hadde da alle sett Sofia gå til slakteren…uten at det var noen som fulgte etter henne? Det hadde heller ikke vært noen som hadde fulgt etter henne på vei til hun strenge fruen som stod på torvet å solgte ost fra ysteriet sitt.

Sikkert tenåringsgriller tenkte de mens de gafflet i seg den hjemmelagde pastaen.

De begynte først å bli bekymret da Sofia senere i uken fortalte at NÅ… Nå hadde hun over tusen følgere. Hmmm.. de hadde holdt godt øye med henne i det siste og de hadde aldri sett noen som fulgte etter henne! Da hun til og med begynte å snakke til “notisblokken” sin mens hun holdt den fremfor seg som om det skulle vært et speil, begynte moren Sofia og bestemoren Sofia å bli alvorlig bekymret.

Dråpen som fikk begeret til å renne over var da hun kom kledd som en punker på middagsselskapet til onkel Davide. Ingen ante hva en punker var eller hvordan en punker så ut men siden Sofia fortalte at punker vanligvis var sortkledd med farget hår som ble formet som en stiv hanekam midt på hodet. Ja, da måtte de jo tro på henne siden hun så akkurat sånn ut!

De så på hverandre i stor fortvilelse…hvordan skulle årets juleforestilling ta seg ut med en hanekam som stakk frem midt mellom de nyfrisørte bølgende lokkene til de alle de andre? De så for seg hele spetakkelet med grøss og gru. Hvordan i himlens navn skulle de få Sofia tilbake til virkeligheten og legge fra seg den sorte “notisblokken” som var blitt dem en del av henne?

‘Dette er jo helt preket’ sa Davide. ‘Hun kommer seg nok ned på jorda når hun må ta av seg årets julevask sammen med de andre venninne hennes som også driver å fikler med de dærre “notisblokkene”.  Som sagt som gjort…..det året var det Rosa og venninnene hennes som øvde seg i dansen for årets juleforestillingen mens Sofia og venninne hennes gnikket og gno for en skinnende ren vask til jul. De sorte “notisblokken” hadde de lagt igjen hjemme for at de ikke skulle bli våte og ødelagte. Hanekammen til Sofia senket seg i takt med skuldrene til bestemoren Sofia.

Broren hennes, pottemaker David hadde hatt rett, det var ingenting å bekymre seg om tradisjonene ble forandret.

Det rare var at alle hadde godtatt nyheten uten så mye snikk snakk. De fleste mente at det var en real ordning. Selv urmakeren virket fornøyd da det kom inn en selger for å selge sorte “notisbøker”. Vanligvis var urmakeren streng mens han aviste de fleste selgerene med et kort ‘No, Grazie…non mi interrsa’ ( Nei takk, jeg er ikke innteresert) Denne gangen virket han blidere og medvillig da selgeren kom inn døren mens han holdt en sort “notisblokk” i hånden. Urmakeren hadde sett disse sorte “notisbøkene” i hendene på mange av de unge i byen. Salget av klokker var ikke noe særlig å skyte av. Han hadde tatt en titt i kassaapparatet på formiddagen, det var like tomt som dagen før, som dagen før der, og dagen før den dagen! Hvis han tenkte seg godt om så var det var faktisk en stund siden han hadde solgt en klokke. De faste gamle kundene kom innom for å reparere klokkene sine eller for å kjøpe en ny klokkerem. Mens de unge…ja, de føyk av gårde med sine sorte “notisblokker” uten klokke på armen men de kom aldri for sent!

De kom faktisk litt før skoleklokken ringte. Selv han i lekebutikken hadde fått seg en sort notisbok.

Til slutt hadde alle i den lille byen sorte notisbøker mens de skravlet i vei. Om de snakket til deg eller til den sorte notisblokken visste man ikke. Men det som skjedde var at de slapp å ta en tur innom landhandleren for å høre siste nytt. Man fikk vite alt på “direkten”mens folk gikk rundt og skravlet om seg og sitt med “notisbøkene” klistret til øret! Urmakeren var storfnøyd at han hadde underskrevet kontakten med notisbokselgeren. Hav var utsolgt for “Notisbøkene” allerede etter en uke.

Sofia hadde lært leksen. Det var ingen som hadde vært interessert i å følge henne mens hun stod der midt opp i all julevasken. Derfor pustet de lettet ut da de satte seg rundt middagsbordet mens hun sa at de bare kunne spise med en gang siden hun ikke hadde noen følgere.

Hun så både trist og fornøyd ut dagen etter da hun gikk til bakeren for å kjøpe ferskt brød. 

Er det noe som dufter bedre en ferskt brød tenkte hun mens øyet falt på kakene som lå i disken. Egentlig skulle hun jo bare kjøpe brød.

Sofia kjøpte med seg en kake for å feire at julevasken var unnagjort, alt var skinnende rent og klart for å feire julen. Kaken skulle hun servere etter middagen før de gikk for å se på juleforestillingen. Hun syntes faktisk at det gar deilig å kunne oppleve forestillingen som publikum uten prestasjonsangst for å være perfekt, flink og pen.

Vel dette var min historie og mine tanker mens jeg gikk og beundret julekrybben. Du har sikkert en annen historie og tanker hvis du har mulighet til å komme å ta en titt. Den er helt utrolig med alle de minste de små detaljene som er studert og laget med omhu av Annarosa Nicola.

Du kan oppleve julekrybben fra begynnelsen av desember, rundt 8 desember til begynnelsen av februar. Men husk at det ikke “bare” er julekrybben som er verdt et besøk på dette stedet.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

Kjøttgryte med friske urter og sitron

På italiensk heter denne retten “Spezzatino”. Hvordan jeg skal oversette det på norsk er ikke så enkelt, noen ville kanskje si at det er lapskaus? Men det er det jo egentlig ikke siden jeg ikke tilsatte poteter og grønnsaker. Her er det “bare” urter, tørket steinsopp, pinjekjerner, chili, hvitløk og sitron, derfor passer den retten…

Kålsuppe

Hva smaker bedre enn en knallgod rykende suppe når det er høst og mørket faller på ? Og det smarteste er at jeg lagde…….

“Tajin”

Her forleden fikk jeg skikkelig lyst på noen andre smaker, akkurat som når du får lyst på noe som…..

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

3 hendelser på “Desember og julekrybbe i Piemonte”

  1. Bibi Løhren

    Oj, hvilken herlig historie du har laget om landsbyen. Dette er din fantasi, men kanskje noe allikevel stemmer fra slik livet var i de små landsbyene.

    1. Så hyggelig at du likte historien min Bibi. Ta deg en tur dit når dere kommer nedover. Da skal jeg anbefale dere noen gode spisesteder på veien😉 En god klem til deg og Alf

  2. HEI CAAROLINE.
    Denne historen fikk jeg over 500 av på en dag. Der har det skjedd ett eller annet som ikke skulle skje. Det holder med en, selv om den er aldri så fin 🙂 .
    Flotte figurer og een deilig og flott historie.
    Klem fra Wenche

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen