Jeg blir aldri lei av å skrive om to ting som passer som hånd i hanske…..

Italia og Norge, både de spiselige og de “uspiselige” som varmer både kropp og sjel. Her forleden reiste vi en tur for å besøke noen italienske venner av oss i Piemonte, på veien tok naturen imot oss med sine egne overraskelser. Selv når naturen ber om hjelp er den vakker, finnes det egentlig noe vakrere enn naturen ?

Denne blomsten som heter “Calendula” er en “førstehjelp” som jeg har brukt mange ganger siden jeg har en typisk norsk omfintelig hud som blir fort irritert av vær og vind…….er det kanskje et sammentreff at den blomstrer akkurat nå som det er full alarm med for mye forurensing i luften og sesongene som roter noe helt forferdelig. Det har ikke regnet på flere måneder og det er alt for varmt for denne tiden av året…..helt til det plutselig begynte å sne….men da hadde naturen allerede begynt å blomstre.

Mens vi nærmet oss Vignale Monnferato som ligger i Piemonte forandret naturen seg med sine vinterfarger.

Mens vi kom litt opp i høyden hvor den lille landsbyen vi skulle til ble tåken tettere. Det siste stykket tok jeg Stella i bånd for at hun skulle få smake på sneen som hun elsker, og jeg som elsker synet av sne. Sne er magisk for meg, det er som om alt står stille, både naturen og lydene blir “dempet ned “. Akkurat som å være i en “såpeboble”, selv om jeg aldri har vært i en såpeboble….men jeg tror det må være sånn ! Maurizio kjørte videre til vennene våre som ventet på oss, for å si at vi var kommet frem….vel det var han som var kommet frem. Stella og jeg ruslet videre på landeveien mens hun spiste sne og jeg knipset bilder. Det er ikke så ofte jeg får fotografert et oversnedd oliventre.

Husker du at jeg fortalte deg om disse fruktene som heter “Cachi” på italiensk, som jeg desverre ikke vet navnet på norsk. Vi fikk servert en sorbet av denne frukten i julelunsjen vår :

«Il pranzo di Natale » Julelunsjen.

Vel her kan du se hvordan de ser ut, og hvis du plukker en nå, har det kanskje dannet seg sorbet på innsiden mens de henger der på det iskalde nedsnedde treet.

Mens jeg gikk der med nesa i sky for å vise deg dette frukttreet hørte jeg noen stemmer i tåken…det gjorde Stella også siden hun sluttet å spise sne mens hun spisset ørene. Med henne ved min side er jeg trygg, Maurizio sier at han har hvisket henne i øret at ingen skal nærme seg…..uff, men akkurat det skulle jeg ha vært foruten, det er ganske slitsomt med henne mange ganger. Men denne gangen behøvde jeg ikke å være bekymret for det var Maurizio og Gian som kom i mot oss. På høyre side kan du se haven med Cachi treet som jeg nettop viste deg.

Hjemme hos Antonella og Gian  ble jeg møtt at det koseligste som finnes en kald vinterdag. Det var akkurat som å komme på en liten svipptur til Norge.

Finnes det nemmelig noe koseligere enn en knitrende Jøtulovn som varmer på kjøkkenet. Her kunnet jeg ha blitt sittende hele dagen og bare sett på de levende dansende flammene mens kinnene mine begynte å bli like røde som “Cachiene” Jeg tror aldri at jeg hadde skulle ha sett en Jøtul her i Italia da jeg kom hit for mange, mange år siden. Men jeg har lært med årene at selv i Italia kommer vinteren, og det merkligste er at de av vennene våre som har en vedovn er det Jøtul de har….uten at jeg noen gang har sagt noe ! Og de er alle italienske….vennene mine, ikke vedovnene….for de, er som sagt alle norske. Kanskje jeg skulle forhøre meg hos  Jøtul i Norge om de er inntereserte i en norsk selger i Italia ! Mens veden brant om kapp med kinnene mine, og skravla stod over en flaske lokalprodusert Barbera  forsvant både sted og tid. Jeg vet ikke om det var vinen eller vedskjulet som fortryllet meg… For plutselig var jeg tilbake i barndommen.

Til da vi tilbrakte feriene på hytten vår på Geilo. Der var det Jøtulovner på hvert rom….og det knirket og “smalt” så koselig mens veden brant. Det var ikke fullt så koselig når vi måtte på do….egentlig noe som jeg grudde meg skikkelig til siden vi måtte gå over tunet til utedoen som lå vegg i vegg med vedskjulet. Det var iiiiiskaldt om vinteren og ikke var lukten noe særlig å skryte av heller…så gleden var stor da det ble satt inn en do på kottet ved siden av spiskammerset. Men det var ingen av disse supermodellene…nei den måtte tømmes….nå var jeg såpass liten at jeg slapp unna dette. Jeg kan fremdeles huske hva jeg skrev i gjesteboken det første året innedoen var i hus. “Tusen takk for denne gangen, vi hadde noen flotte dager” Etter det tegnet jeg hytten og under skrev jeg “diktet” mitt, som lød “Vi gikk, og vi lo…..mens far tømte do” Jeg drar fremdeles på smilebåndet når jeg tenker på det, for jeg tror faktisk at vi sang den “regla” på veien hjem til Oslo da ferien var slutt. Og jeg kunne ikke fatte at far ikke syntes at den reglen var noe særlig å skryte av eller morsom…den gikk jo til og med rim !

Jeg begynte nesten å nynne på den igjen mens vi kjørte av sted for å kjøpe den lokalproduserte vinen som vi hadde fått servert hjemme hos Antonella og Gian.. Ikke noe verdifull sossevin…nei dette er en enkel….enkel og enkel….en skikkelig god real Barbera og Grignoli, en av de ærligste som jeg har smakt i det siste. For å komme dit kjørte vi over en liten dal…..og vips var all sneen forsvunnet.

Vi var kommet til en ny verden…en verden hvor Jøtul også hadde likt seg!  Hvor er det egentlig det ikke passer med en vedovn om vinteren, med sine grå, fuktige, guffne, kalde dager ? Mens vinrankene hviler stille i ro for å spare sine krefter til vårens spiring.

På gården var det selvfølgelig en hønsegård med hanen som varmet hønene mens den galte…akkurat slik en hane skal gale.

Det var godt å komme innendørs i varmen for å smake på årets vin….selv om det var litt i tidligste laget. Denne vinen er egentlig klar til å drikke om et par måneder….helst i August.

Mens vinen ble tappet kom det noen lokalfolk innom. En drev med oppdrett av storfe, en annen var trøffelekspert med oppdrett av trøffelhunder og jakthunder og til slutt kom det et par jegere. Her jaktes det på villsvin og harer. Det var umulig at ikke samtalen til slutt dreide seg om mat, vin og om når vi skulle komme tilbake. Vi avtalte at jeg skulle ta med en gryterett laget med tørrfisk og sjokoladekaken min, de skulle forbredre villsvin og hare…..og selvfølgelig vin.

Men midt i all denne vinen var det ikke lett å finne en dato som kunne passe oss alle.

Her blir det ikke produsert “bare” vin eller egg….her er det også griseoppdrett, med en salami…..hva kan jeg si, en himmelsk salami ? En skive salami, et stykke brød og et glass Barbera…..ja da blir disse grå vinterdagene fargerike.

Etter å tatt farvel med hele denne herlige gjengen som lever av naturens skattekammer med kjærlighet og respekt til den, var det på tide å reise hjemmover. På veien hjem stoppet vi opp i en liten by for å drikke en espresso.

Jeg elsker disse stedene som ligger langt unna alle “turistfellene” Med en bar på torvet hvor alle de fastboende treffes over en kaffekopp mens praten går ivrig. Jeg stopper gjerne i disse små byene, mere for å oppleve livet enn for kaffekoppen. For av og til smaker den helt pyton! Men på disse stedene er det en egen atmosfære. Dette er det enkle livet…eller det er kanskje riktigere å kalle det for det ærligste livet. Eller hvem er jeg som kan si hva hele livet egentlig dreier seg om ? Det viktigste er vel at vi tar vare på livet, at vi er friske, glade og fornøyde. All denne hastværket etter å MÅ ha det dyreste og flotteste som vi betaler i dyre dommer. Ikke bare i penger….men noe som er mye mere verdifullt, nemmelig tid. Tid til hverandre, tid til å sette seg ned å la tankene fare, tid til å rusle rundt på måfå, tid til å kose seg, tid til å se seg rundt, tid til å le og tid til å kjede seg. I dagens virrvarr har vi nemmelig glemt “kunsten” med å kjede oss…det skal alltid skje noe rundt oss.

Grazie Antonella e Gian per una bellissima giornata.

(Gratsjie Antånella e Gjan per one bellissima gjårnata )

En Tusen takk til Antonella og Gian for en flott dag.