Asiago

Hvis du skal til Italia og er på jakt etter grønne enger og skoger mens du går fra ysteri til ysteri i ro og stillhet så tror jeg faktisk at dette området er for deg. Jeg hadde altri vært i dette området før, gjett om jeg kommer til å dra tilbake hit a?

Hotellet som vi bodde på lå i utkanten av Asiago, vi leter alltid etter steder hvor vi kan gå rett ut for å lufte Stella. Ikke for det, vi trengte å lufte oss litt både Maurizio og jeg etter en lang og intens sommer. Det var ikke mange dagene vi skulle være her men hva gjør det? Vi gledet oss som to unger til årets ferie. Jammen bra at vi ikke visste hva som ventet oss da vi satte oss i bilen i Torino!

Alle pakkenellikkene var pakket pluss litt til, jeg har aldri klart å reise med lite bagasje og siden Maurizio er av det samme slaget var bilen vår stappfull…som alltid. Vi hadde bestemt oss for å stoppe på veien for en enkel lunsj….enkel og enkel fru Blom! Det skulle vise seg å være den beste lunsjen på hele ferien! Jeg hadde hatt lyst til å besøke dette stedet i lang tid, det passet perfekt denne gangen siden det lå sånn halveveis på veien til Asiago. Et gammelt tradisjonelt Osteria som har gått i generasjoner. Jeg hadde ringt på forhånd for å være sikker på at det var åpent og at de ville ta imot oss til en noe sen lunsj.

Vi ble stående nølende et øyeblikk da vi kom inn døren. Ikke misforstå, vi hadde selvsagt ikke tenkt å snu vi måtte bare nyte synet.

Det var akkurat et sånt sted vi hadde tenkt oss for å starte ferien vår. Det var nemmelig meningen at dette skulle være en enogastronomico ferie (vin og matferie)  Et glass sprudler var perfekt for å skåle. Eieren smilte like mye som oss mens han skålte sammen med oss. Det var hans hjemmelaget sprudler vi fikk servert, ikke en prosecco men en metodo classico. Hvis du vil ha en god kvalitet av sprudler når du er i Italia så spør etter Metodo Classico istedenfor Prosecco. Metodo Classico betyr at vinen er laget og behandlet akkurat som Champagne så nå vet du det…..hvis du da ikke visste det fra før!

Ut fra kjøkkenet kom det lokale enkle gode retter med rene delikate smaker. Lokale retter som har gått i generasjoner og som så akkurat ut som de smakte uten noe jåleri. Vi startet feiringen med lokal spekemat.

Da de hørte at vi kom fra Piemonte insisterte de på at vi måtte smake på Vitello Tonnato. Egentlig var jeg ikke helt enig, det kan bli litt mye av det gode av Vitello tonnato som du får servert omtrent over alt i Piemonte. Jeg var på jakt etter nye retter og nye smaker. Innehaveren fnøs av meg mens han fortsatte å insistere på at vi MÅTTE smake på hans, ja, han insisterte såpass at jeg ikke hadde hjerte til å si nei! Jeg angret ikke da kalvekjøttet med tunfiskkrem kom på bordet. Dette var ordentlig kalvekjøtt, de fleste gangene blir man nemmelig servert storfe istedenfor kalv. Jeg har til og med opplevd at det er blitt brukt kalkun eller svin. Noe som i seg selv jo er helt greit….bare man sier hva det er og ikke kaller det for kalvekjøtt!

Ut fra kjøkkenet kom det trillende det ene lille fatet etter det andre med små fat av forskjellige forretter, antipasti .

Egentlig var vi alledere mette og fornøyde. Men hvis du allerede har vært i Italia så vet du sikkert at det er omtrent umulig å ikke fortsette. Innehaveren fortalte at de akkurat var ferdige med å lage gnocchi ute på kjøkkenet som de serverte med en ostesaus. Da går det som det jo må gå!

Det var kanskje derfor vi bestemte oss for at vi like godt kunne fortsette med en lokal ost sammen med enda et glass sprudler!

Det er Maurizio som er osteelskeren i familien mens jeg….jeg klarer ikke å stå imot fylte ovnsbakte ferskner som jeg hadde fått nyss om at de hadde på menyen. Dette er en dessert som du blir servert når det er sesong for ferskner…..hvis man da ikke bruker hermetiske ferskner….noe jeg bare har fått servert en eneste gang. Siden ovnsbakte fylte ferskner er en av mine favoritter kan jeg være ganske så kresen. De var veldig gode men ikke de aller beste jeg har smakt. Jeg foretrekker at de har litt ekstra futt i seg mens disse var litt for delikate etter min personlige smak.

Stella lå stille som en mus under bordet mens hun fulgte nøye med om det “ramlet” noen smuler på gulvet.  I Italia er det ganske vanlig at man kan ta med seg hunder på restauranter….bare de oppfører seg pent….akkurat som folk flest burde gjøre men som de noen ganger ikke gjør!

Glade og fornøyde kjørte vi videre til de grønne dalene. Asiago ligger ca 1000 m.oh, derfor var det ganske mange svinger mens vi ” klatret” oppover….mot nye høyder!

Det var Maurizio som hadde valgt hotellet. Det var et trestjerners hotell som godt kunne hatt fire stjerner. Vi var alle tre superfornøyde da vi kom opp på rommet vårt, et digert rom med en bitteliten terasse. Egentlig er jeg ikke opptatt at hotellrom må være store siden man jo bare skal sove der mens Maurizio gjerne vil ha litt armlengde avstand noe vi heldigvis hadde fått. Hvorfor vi trengte det skal jeg fortelle deg om senere!

På den andre siden av veien lå de irrgrønne markene så langt vi kunne se med noen kueer som beitet. Alt var stille og rolig helt til Stella hvinte av gårde som en tornado da vi slapp henne løs. Det er en fryd å se henne når hun setter opp farten og ruller seg glad i gresset. Dette var perfekt turterreng både for oss og for henne.

Etter en lang tur i de grønne engene kjørte vi i retning Asiago for en aperitiff og middag. Vi hadde allerede planlagt en slags rute med forskjellige steder vi ville besøke og restauranter vi ville prøve. Til og med Stella fikk bli med oss på en rundtur i byen før vi satte oss ned for å nyte et glass av den lokale vinen. Valget falt på en naturvin, noe du vil se på fargen som er mørkere sammtidig virker vinen “grumsete” men det er bare fordi den ikke er filtrert.

Fellesferien var over, derfor var gatene omtrent folketomme og vi kunne nyte denne koselige lille byen. Asiago er i Italia men kjentes nesten som å være i et annet land. Arkitekturen, naturen, maten, dialekten og menneskene var helt forskjellige fra det jeg er vant til i Liguria og i Piemonte. Akkurat det er det jeg elsker med Italia, hvert fylke byr på så mange nye opplevelser uten at man behøver å reise så langt eller være borte lenge. Når jeg er på ferie på steder som jeg ikke kjenner fra før er det som om ting slipper taket,livet virker lettere og enklere. Alle vannskeligheter som hverdagen og livet byr på blir liggende på en hylle hjemme mens jeg svever på en rosa feriesky. Men jeg skal love deg at jeg kom fort tilbake på jordet da vi fikk servert maten på en stjerne restaurant.

Siden Stella har lært å oppføre seg pent på restauranter bestemte vi oss for å ta henne med istedenfor for at hun måtte vente på oss i bilen…Nå er det kanskje noen av dere som rister sint på hodet. En hund skal aldri være igjen i bilen? Når jeg hører sånt tenker jeg alltid ‘har dere noen gang vært hundeeiere, har dere noen gang hatt en redd, dominerende hund som er blitt omplassert?’ Jeg kan nemmelig love deg at Stella foretrekker å vente på meg i bilen istedenfor å måtte vente hjemme alene. Selvsagt passer jeg alltid på at hun har det bra, at det ikke er for varmt eller for kaldt, at jeg ikke parkerer bilen rett i solsteiken at vinduene står på gløtt osv. Hun legger seg stille ned i baksetet, sovner og venter på meg. Men i kveld skulle hun altså få lov til å bli med på en stjernerestaurant. Selvsagt spør vi alltid på forhånd og vanligvis pleier jeg alltid å lese menyen på forhånd for å være sikker på at hun ikke skal forandre seg til en “løve”.

Hun er nemmelig veldig vár på lam og sau! Hvorfor….nei det aner jeg ikke. Jeg bare vet at hun ikke klarer å styre seg når noen steker, koker eller spiser lam eller sau. Du skulle bare ha sett henne da vi lagde fårikål hjemme en gang. Det var så vidt hun turte å gå inn på kjøkkenet mens hun bjeffet iltert i 2 dager! Det var den første og siste gangen jeg lagde fårikål! Derfor pleier jeg alltid å lese menyen før hun får bli med oss inn for å være  sikker på at det ikke blir servert lam eller sau.

Vi satte oss til bords og begynte å lese menyen….vel, Stella lå selvsagt under bordet! Soppsesongen hadde startet derfor falt valget på to forskjellige pastaretter med fersk sopp. Det var få mennesker i restauranter, noen amerikanere, noen sveitsere og et par bord med italienere. Kelnerene svevde rundt i den avslappede rolige atmosfæren mens vi nippet til vinen.

Det tok sin tid før maten kom på bordet noe som vanligvis er et godt tegn siden rettene da ikke er forbredt på forhånd. Hvis du får servert pasta nesten før du har bestilt betyr det vanligvis at den er halvkokt på forhånd. Jeg hadde valgt fersk pasta med kantareller og lagret Asiago mens Maurizio hadde valgt fersk pasta laget med urter servert sammen med steinsopp. Hvilken som var best? Nja….det er vannskelig å si, de var nemmelig perfekte begge to.

Plutselig kom en svevende kelner ut fra kjøkkenet med et stort fat. Sammtidig satte Stella i å bjeffe intenst mens alle snudde seg mot vårt bord. Raskere enn raskest forsvant jeg ned trappen med Stella som fortsatte å bjeffe mens hun så litt irtert på innehaveren som kom fykende opp trappen lettere irritert. Jeg har lært meg at det ikke nytter å stoppe for å unnskylde meg i disse sitauasjonene. Det viktigste er å komme seg vekk så fort som mulig med en hund som tror at den må redde hele saueflokken som skal grilles!  Heldigvis hadde vi parkert bilen like i nærheten….men tydeligvis ikke nært nok!

Da jeg kom tilbake til restauranten satte jeg meg flau og stille ned for å fortsette å spise. Den “flyvende” kelneren hadde lagt en serviett over tallerknen min for at retten ikke skulle bli kald. Men under servietten lå det bare et par pastaremser! Jeg tittet bort på tallerknen til Maurizio som var tom før jeg så på han. ‘Har du spist om maten min’ spurte jeg “lettere” irritert. ‘Nja…..jeg bare smakte litt, den var veldig god’ svarte han. Jeg trodde ikke mine egene ører dette lignet jo ikke overhode Maurizio. Vel, jeg tror faktisk at jeg bare skal sløyfe å fortsette å fortelle. Det endte med at jeg kom frem til bilen før Maurizio! Til stor glede for Stella!

Det var stille i bilen på veien tilbake til hotellet…..

P.S.ikke trekk for raske meninger! Jeg la meg ikke på sofaen for å sove så det var ikke derfor jeg var glad for at hotellrommet var ekstra stort! Man kan jo ikke surmule når man er på ferie”koloni”. Følger du med i neste avsnitt om Asiago kan du lese mere om vår “vellykkete” ferie i Asiago.

❤