Endelig….ja endelig er tiden inne for å reise til Norge. Det er over et år siden jeg har vært på de nordlige strøk. Sommerfuglene kriblet sommerfuglene i magen min mens jeg trykket på knappen for å bekrefte bestillingen min i går.

Jøss, var det i går? Det virker som om det har gått mange dager siden jeg satt ved kjøkkenbordet i Torino med alle flyrutene og prisene. Det kribler alltid i magen min når det er snakk om å reise til Norge. Jeg skulle så gjerne ha reist oftere men det kommer alltid noe i veien for at jeg ikke kan reise. ” Men ikke denne gangen” tenkte jeg glad og fornøyd mens jeg pakket sekken min.

Biletten som jeg har bestilt er ikke før til neste torsdag så det var ikke derfor jeg pakket ryggsekken min. Jeg måtte en tur til Lavagna for noen papirer og andre ting som jeg måtte ordne opp med først. ( Det lureste hadde nok vært å holdt seg i Torino!)

Glade og fornøyde kjørte Stella og jeg nedover mot kysten i strålende sol. Sånne herlige dager som bare oktober kan by på, knallblå himmel, klar luft og akkurat passe varmt. Litt sånn som jeg trodde at været var året rundt i Italia da jeg flyttet hit for 36 år siden!

Vi rakk til og med en vakker solnedgangen på stranden. Stella kravde etter “trøffler” mens jeg tok noen bilder.

Stranden var folketom og det eneste jeg hørte var bølgene som slo mot stranden. Ja, bortsett fra pipingen til Stella da, som maste, jeg måtte kaste en sten, og en til, og enda en til. Da snuser hun seg frem til den riktige stenen og når hun har funnet tar hun den enten forsiktig i munnen før hun legger den på bakken eller  hun begynner å grave iherdig akkurat som en trøffelhund. Selv om det til tider kan se ut som om hun prøver å lete etter Kina og ikke etter trøffler!

Rosella kom å hentet meg som vi hadde avtalt. Vi hadde bestemt oss for å gå ut å spise middag sammen uten noe mannfolk i nærheten. Det var faktisk gått over et år siden sist….alt for lenge spør du meg. Vi var litt i tvil om hvor vi skulle dra, til slutt falt valget på en liten restaurant i Chiavari.

Til en god middag hører det selvsagt også god vin til. “Slankekuren” får jeg starte med i morgen” tenkte jeg mens skravla gikk helt til over midnatt.

Vel hjemme igjen tok jeg en siste luftetur med Stella før jeg krøp under dynen for å drømme om reisen til Norge. Jeg hadde allerde sendt noen meldinger til noen venninner om at jeg var på farta.

Finnes det noe koseligere start på dagen enn en rykende varm kopp kaffe og hyggelige tilbakemeldinger om at de gledet seg til å møte meg. Den første meldingen var fra Ingerine som svarte meg at vi MÅTTE møtes og at jeg var hjertelig velkommen på Lier Gård i Brummundal. De andre var fra Mette, Anne og Mia som var i full planleggingen om hvor de skulle plukke meg opp for at jeg skulle bli med på seiltur som de hadde arrangert. Mette skulle til og med være skipper på den vakre treskuta til Mikkel. Meldingene fløy frem og tilbake i vill fart mens kaffen skle ned på høykant.

Plutselig hørte jeg noen pip bak meg. Det var Stella som stod der og trippet utålmodig. Hun ville ut for å gjøre sitt fornødende og for å grave etter trøffler. Hun hvinte av fryd mens vi gikk under jernbanen og ut på stranden. ( jeg har ikke hjerte til å fortelle henne at det ikke finnes trøfler på stranden!)

Jeg var så oppskjørta og glad at jeg ikke så meg for der jeg gikk nynnende avgårde mens Stella gravde etter trøffler!

Det var da det skjedde…det som IKKE skulle ha skjedd! At jeg gikk på trynet og vrikket ankelen min såpass at den svulmet opp og lignet mest på en elefantankel! Vel, nå må jo jeg innrømme at anklene mine ikke akkurat er så elegante som de fleste italienske kvinnene har. Mine ankler og føtter ligner heller litt mere på griselabber. Men akkurat nå så altså den ene griselabben min ut som en elefantfot.

Stella så forskrekket på meg det jeg lå å skrek mens jeg ramset opp de aller værste ordene jeg kunne…både på italiensk og norsk. For jeg visste hva som hadde skjedd….akkurat det samme som hadde skjedd for 4 år siden! At jeg hadde brudd på den knoklen som ligger på utsiden av anklen og som jeg ikke vet hva heter på norsk. Nå er ikke jeg en sånn hypokonder som drar til doktoren og på sykehuset i hui og hast når det skjer noe. Jeg er vel heller litt omvendt ved at jeg pleier å holde meg på god avstand. Men siden dette har skjedd en gang før og siden jeg hadde fått meg en lærepenge at det ikke hadde hjulpet ved at jeg hadde gått på den foten i en uke før jeg fikk karret meg til legevakten…for å få den gipset. Det er som sagt ikke alt som går over av seg selv!

Derfor dro jeg direkte til legevakten med elefantfoten min. Og vet du hva resultatet var ? ….etter at de hadde undersøkt og tatt røntgen …..jeg hadde brudd på knokkelen  igjen! Jeg var omtrent på gråten da de begynte å gipse benet mitt. Jeg hadde jo allerde ramset opp alle ord, rim og værs med de værste ordene jeg visste så nå kom det noen såre tårer. Ikke fordi det var intens smerte men fordi jeg visste at det ikke ville bli noen reise til Norge denne gangen heller!

Så nå ligger jeg her på sofaen mens jeg sender melding til de som jeg hadde avtalt å møte om at jeg desverre ikke kan komme. Jammen flaks at jeg ikke hadde rukket å sende melding og Mail til alle jeg skulle for å fortelle at jeg kom til, eller rettere sagt for å advare de om min ankomst til Oslo.

Vel, dette var altså historien om hvordan min tur til Norge gikk rett i dass. Som sagt sies det at det kommer noe positivt ut av noe negativt men hva nå det skal bli denne gangen kan ikke jeg fatte.

Det kan jo hende at jeg kan bli profosjonell paradishopper siden jeg må hinke rundt omkring. Kanskje jeg skal begynne å lære Maurizio å hoppe paradis om kvelden før jeg arrangerer en konkurranse i blokken min?   Det synes han sikkert er en “veldig” god ide når han kommer sliten hjem etter jobben!!! Men jeg, jeg kan jo trene mens han er på jobben! Problemet blir Stella og stenen som jeg må kaste for å hoppe paradis siden hun sikkert kommer til å tro at hun skal grave etter trøffler! Asfalttrøffler!!! Når jeg er ferdigtrent skal jeg henge opp plakater om påmeldinger om paradiskonkuranse i trappeoppgangen. Så hvis du ser en drøss med italienere som hopper paradis i midtbanen på veiene når du kommer til Italia så vet du nå hvorfor! Jeg får vel nesten forklare de hva paradis er først?  Ellers vil de kanskje tro at det dreier seg om å hoppe direkte til den andre verden…til Paradiset! Kanskje det er lurest at jeg legger fra meg den ideen og heller tar krykkene til hjelp?

❤