Når jeg først spiser kjøtt på restauranter må det være Kjøtt med stor K,  akkurat det kjøttet som fikk vi servert på denne restauranten.

Vi hadde allerde ringt et par ganger for å spise her, men det var alltid  fullt. Denne gangen ringte vi i god tid på forhånd og bestilt bord for å være på den sikre siden. Vi hadde blitt anbefalt denne restauranten av Marco på Gustibus. Gustibus er stedet som Marco og Caterina driver og hvor jeg har lært og fortsatt lærer å sette pris på bobler.

Ikke for det, jeg har alltid likt bobler men det har ikke hodepinen min gjort. Jeg fikk alltid en dundrende hodepine av alle slags bobler. Det spilte ingen rolle om det var Champagne, Prosecco eller Spumante, den dundrende hodepinen kom samme hva enn det var. Men nå…ja, nå sprudler jeg sammen med boblene til stor glede for Thomas og Maurizio… og meg. Vi har altså funnet stedet hvor vi bobler oss i sprudlende viner for en aperitiff.

Første gang vi var her var vi sammen med Thomas og vi smakte på Champagne 1017. Hvordan den smakte og sprudlet er et helt kapittel for seg. Bittesmå bobler som kilte i nesen og som varte helt til vi var ferdig med vinen. Vi har vært her en del ganger etterpå og smakt bobler fra mange deler av Italia, fra syd til nord og noen ganger over landets grenser til Frankrike og Spania.

Til nå holder jeg en knapp på Frankrike og Italia. Men som sagt så har jeg nettopp startet på min sprudlende vei og jeg har fortsatt mye å lære og smake på . Men takket være Thomas og dette stedet så føler jeg at jeg er i gode hender!

Det er umulig å ikke snakke om mat når man smaker på viner, vin og mat går hånd i hånd. Så mens vi satt der å nippet til en spumante fra Piemonte gikk samtalen….inn på mat og restauranter. “Hvis dere liker kjøtt så kjenner jeg det riktige stede” fortalte Marco. Nå er ikke vi akkurat det man kan kalle “kanibaler” som mange av vegetarianere vil kalle oss. Maurizio foretrekker fisk mens jeg er vel den som er mest “kanibal” i familien. Hvis jeg spiser fisk skal det ikke smake “fisk” hvis du skjønner hva jeg mener med det. Maurizo himlet alltid med øynene hvis jeg sa at jeg ikke likte det noe særlig fordi at det smakte fisk…når vi fikk servert fisk.  “Jammen i all verden, det er jo fisk det du spiser, det hadde jo vært uhyre trist om det ikke smakte fisk” svarte han meg alltid. Men for meg skal det smake og lukte hav og ikke stinke og smake “tran”. Nå som han endelig har skjønt hva jeg mener med det sier han ikke så mye lenger, eller kanskje han ikke har skjønt det men bare gitt meg opp!!!! Siden jeg er ganske bortskjemt med fersk fisk i Liguria kan jeg til tider være vannskelig når det gjelder fisk og sjømat på restauranter. Ikke var det så mye fisk i barndomshjemmet mitt heller. Der gikk det for det meste laks, røkt kolje og noen ganger stekt makrell. For ikke å glemme rekene da, finnes det noe bedre enn norske ferske reker? Du kan si hva du vil til meg men du vil aldri få meg til å forandre mening når det gjelder de norske rekene.

Men nå var det ikke snakk om hverken fisk eller norske reker, nå var det snakk om modnet kjøtt og bobler.

Så der satt vi der i bilen glade og fornøyde en søndagsmorgen på vei for å prøve denne restauranten. Solen skinte og parkeringsplassen var allerde full da vi svingte inn foran restauranten som var en gammel mølle midt ute på landet.

Vi ble vist bort til et bord ute på terassen av Laura. Det var ganske fult ute og fordi vi hadde tenkt å spørre om det var lov til å ta med Stella ( hunden vår) med oss ble det til at vi satte oss inne.

Stella hadde ikke klart å oppføre seg pent blant så mange mennesker og det var faktisk deiligere å sitte inne hvor det var kjøligere. Akkurat sånn som det skal være når du skal fråtse i kjøtt. Finnes det noe eklere enn å svette over en T-Bone steak?

Vi startet selvsagt med bobler, noe som Maurizio fortsatte med resten av måltidet.

Mens jeg? Jo jeg gikk over til en Barbera.

Her har de et utrolig flott vinkart, noe som Marco har hjulpet til med.

Til den sprudlende vinen ble vi servert noe å smake på mens vi begynte å bestille.

Vi valgte den klassiske forretten fra Piemonte som heter Vitello tonnato. Den var stekt på grillen og var nydelig men den slo ikke roastbeefen som Maurizio hadde bestilt og som var helt nyyyyydelig.

Stella lå rolig på gulvet, det virker som om at hun har skjønt at hvis hun er snill og lydig får hun bli med oss inn på restaurantene. Vi lurer jo selvfølgelig noen godbiter til henne under bordet. Man blir litt smårar og skrullete av å ha hund, det er akkurat som om hjerte smelter når en hund ser på deg med sine bedende øyne. Hun ække sånn at a maser og slenger labbene på bordet asså! Nei hun ligger pent og stille på gulvet mellom stolene våre og venter på noen godbiter. Men nå var det jo ikke hun vi skulle snakke om!

Etter at vi hadde spist forretten tok jeg meg en tur ut i hagen hvor de stod å grillet. Det var ganske varmt ute, solen skinte og kjøttet lå på grillen mens Roberto redigerte det hele.

Under terassen gikk praten livlig rundt bordene. Ved inngangen kunne du se kjøttet som stod til mørning i kjøleskapene.

Ved siden av kjøleskapene stod slakterbenken.

Vi valgte en kotelett som kom fra Finland…hvis man kan kalle det for en koteletter da?

Her kan du velge mellom kjøtt fra Skotland, Irland, Amerika, Argentina, Japan eller italienske fra Piemonte og Toscana. Kjøttet ble servert på et glovarmt jernfat. Kjøttet var allerede oppskåret og hvis man ville ha det mer stekt var det bare å vende skivene på fatet, smart eller?

Det ble servert poteter til kjøttet. Men siden vi allerde hadde begynt å få “blod på tann” bestilte vi et bittelite spydd med to stykker Wagyū. Roberto kom inn døren med kjøttet og stekesjyen rundt seg som om han skulle vært trollmannen i Aladins lampe som fylte hele restauranten med duften av grillet kjøtt. Så der satt vi der da, og nøt dette utrolige møre og smakfulle kjøttet…åååå…hvor godt det smakte, det er faktisk vanskelig å beskrive. Det var så godt og så lite at Stella måtte unnvære den smakebiten. Hun skulle jo få benet fra “koteletten” etterpå så hun hadde jaggu meg ikke noe å klage på! Vi var egentlig mette og fornøyde etter den siste kjøttbitene men kelneren klarte å friste oss med en Zabbione til Maurizio og en sorbet av kirsebær og portvin til meg. Maurizio var ikke helt fornøyd med zabaionen sin siden den var litt for tynn og rennende etter hans smak.

Mens jeg var storfornøyd med min sorbet. Det var akkurat det som skulle til, en frisk avsluttning etter å ha fråtset i kjøtt.

Så nå vet du hvor du skal gå hvis du er litt “kanibal” du også.

Det er bedre å spise mindre kjøtt, men når vi først velger å spise det så skal det være godt og med kvalitet. Noe som også regningen gjenspeilet. Men dette var et kunstværk og en opplevelse som hverken Maurizio eller jeg ville vært foruten, for ikke å si hva Stella syntes mens hun knagde fornøyd på beinet da vi var kommet hjem.

❤

De Gustibus

Strada Fenestrelle 1/A Torino

Il Mulino del Casale

Strada Provinciale per Montafia, 23. Villanova D’Asti

❤